RSS

Langlista er ute!



Lørdag 7. januar kommer som kastet på meg hvert år. Nok en gang har jeg glemt å fokusere på norsk litteratur, og brukte blant annet juleferien på amerikansk fanfiksjon og engelsk griplit. Ved nyttår kom påminnelsen om 7. januar og jeg våknet fra dvalen og kastet meg rundt for å rekke å pløye gjennom norske bøker jeg har hørt mye bra om, men enda ikke rukket å lese. Som sagt, så gjort. Jeg rakk tre bøker på to dager og det var absolutt verdt det, for bøkene var knallbra og måtte med på lista. Hva er det slags liste jeg snakker om, sier du og hva er så spesielt med 7. januar? (Den drevne og opplyste bokblogger kan glatt hoppe ned til neste avsnitt) Jo, vi bokbloggere er så fancy at vi har opprettet vår egen pris, Bokbloggerprisen, som deles ut i september hvert år. Vi har Bokhandlerprisen, lytterprisen, barnebokprisen og alskens andre litterære priser, så hvorfor ikke en bokloggerpris, hvor bokbloggerne stemmer frem de beste bøkene? I 2017 skal altså Bokbloggerprisen 2016 deles ut, og det er fjerde gangen vi stemmer frem to vinnere: Årets roman og åpen klasse.

Jeg har vært med og nominert helt fra starten, og mine favoritter har vunnet hvert år så det kan se ut som vi bloggere er ganske så samstemte. I dag ble langlista offentliggjort og det kan dessverre se ut til at jeg for første gang er grundig uenig med de andre bokbloggerne, for bare to av mine fjorten (!) nominerte er med. Men Vigdis er heldigvis bankers. Puh!

Sånn ser årets langliste ut:

Årets roman

• Leiligheten – Nora Szentiványi (Oktober)
• Jane Ashlands gradvise forsvinning – Nicolai Houm (Tiden)
• Du er så lys – Tore Renberg (Oktober)
• Hviskeren – Karin Fossum (Cappelen Damm)
• Hennes løgnaktige ytre – Selma Lønning Aarø (Cappelen Damm)
• Arv og Miljø – Vigdis Hjorth (Cappelen Damm)
Åpen klasse

• Bøddel av Torgrim Sørnes – dokumentar (Vigmostad og Bjørke)
• 60 damer du skulle ha møtt – Jenny Jordahl og Marta Breen – tegneserie (Forlaget Manifest)
• Um sakne springe blome – Catherine Blaavinge Bjørnevog – lyrikk (Samlaget)
• To søstre av Åsne Seierstad – dokumentar (Kagge)
• Blodskraft av Lise Grimnes – ungdomsroman (Aschehoug)
• Lars er LOL av Iben Akerlie – ungdomsroman (Aschehoug)

Sånn så min liste ut: 
Årets roman
* Arv og miljø av Vigdis Hjorth 1. plass

* Varsjøen av Thomas Marco Blatt 2. plass

* Brevet til Rosalin av Øystein Orten 3. plass 

* Vær snill med dyrene av Monika Isakstuen 4. plass

* Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg 5. plass

* Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø 6. plass

* Du dør ikke av Linn Strømsborg 7. plass

 

Åpen klasse

* Hvem er jeg når du blir borte? av Kathrine Nedrejord 1. plass

* En bror for mye av Linde Hagerup 2. plass

* Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert 3. plass

* Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm 4. plass 

* Slagside av Heidi Sævareid 5. plass

* Bare la meg være i fred av Bergljot K. Nordal 6. plass

* Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask 7. plass

Jeg er ganske skuffet over at flere av disse ikke kom med, men må også innrømme at det er flere på langlista jeg ikke har lest. Altså regner jeg bare med å få en positiv overraskelse, for vi bokbloggere er drevne lesere og nominerer ikke på måfå. At jeg har flere gode leseropplevelser i vente, er også en hyggelig tanke. Nå må jeg sette meg ned og sprenglese atter en gang, sånn jeg kan få nominert innen fristen, for langlista skal kortes enda mer ned innen januar er omme. Samlesingen begynner allerede 1. februar og da må jeg være klar.

Er du fornøyd med langlista? Fikk du med favorittene dine?

Regnboge og Wenche Hjorth

Godt nytt leseår, bokvenner!



Eg tenkte å starte det nye året med å klage litt over kor dårleg eg er til å blogge. Det ser forøvrig ut til å ha blitt den nye opningssalutten i innlegga mine, så eg skal ikkje seie meir om det. Eg har til gjengjeld lese mykje, eller lite, alt etter kven som les dette (eg følgjer folk på Instagram som har lese over 400 bøker i 2016!). Eg har rukke over 75 bøker og seier meg nøgd med det, sjølv om eg året før rakk 115 bøker. Dette året tenkte eg å greie 65 bøker, men er stygt redd eg har tatt meg vatn over hovudet sidan eg også har planar om å lese fleire klassikarar. Tunge, keisame, laange klassikarar. Nei da, eg satsar på at det går leikande lett å pløyge gjennom dei. Ein blir automatisk smartare av å lese klassikarar, har eg høyrt.

Challenge not accepted

Det blir ingen utfordringar på meg i år, først og fremst for mi eiga mentale helse si skuld. Eg har det med å gå all in i alt eg melder meg på, noko som kan vere både positivt og negativt. Positivt for meg fordi eg som regel aldri gir meg før eg har nådd målet - og negativt for dei som konkurrerer mot meg og må sjå seg tapt eller utkonkurrert. Negativt for meg fordi det går utover alt og alle rundt meg. I år skal eg derfor forsøke denne gylne middelvegen alle snakkar så varmt om, lese jamnt og trutt (mest trutt), ete når eg er svolten (med ein sjokoladebit attåt) og ikkje la meg friste av desse challengane i Bloggolandia, Instagram og whatnot. Men det er veldig vanskeleg å la vere. Kanskje eg må melde meg på ein challenge om ikkje å melde meg på ein challenge? Heh..

2016 var eit godt leseår, og eg tenkte å drage fram høgdepunkta i dette paraplyinnlegget her (i tilfelle du ikkje visste kva det er du les akkurat no, så er det altså eit paraplyinnlegg). Eg har det dessverre slik at eg som regel synest boka eg las sist var best, så det spørs kor mykje eg hugsar når eg ikkje har blogga om alle bøkene. Eg gjer det enkelt utan bilete, så 1. Finn fram penn og papir og gjer deg klar til å motta strålande lesetips. 2. Nikk anerkjennande om du allereie har slukt desse bøkene. Eg går ut frå at det ikkje er behov for alternativ 3. Å riste iherdig og ueinig på hovudet fordi du meiner bøkene er dritt.


Norske bøker

Årets beste bok var utan tvil Arv og miljø av vår alles kjære Vigdis Hjorth (ho fortener den tittelen no, gjer ho ikkje? Eller må ein heite Wenche for å kunne titulerast slik? Da får vi i så fall kalle henne det. Wenche Hjorth har skrive årets beste bok.) Denne har eg jo forresten blogga om, les innlegget om du er så fjern (ja, fjern!) at du ikkje har lese boka.

Hvem er jeg når du blir borte? av Kathrine Nedrejord er ei anna bok som festa seg. Det er ein ungdomsroman og handlar om Jenny og bestekameraten Henning. Ein gut i Jenny si klasse tar livet sitt, og Henning rømmer. Samtidig er Jenny forelska i Julian og lurer på om det er lov å ha slike kjensler når resten av bygda er i sorg. Det som er så fint med denne boka, er at ho held føtene planta på jorda og lar dei unge få kome til orde samtidig som det rasar saman rundt dei (ja, eg har saksa frå innlegget mitt i NUBB).

Monika Steinholm sin oppfølgjar til Fuck verden, Nærmere kommer vi ikke, er ei bok som må trekkast fram. Denne har eg også blogga om. Les.

Marie Auebert si novellesamling Kan jeg bli med deg hjem er ei bok eg anbefaler på det varmaste. Fort lese, men seint gløymt.

Heidi Sævareid kom ut med Slagside, ein roman om å akseptere seg sjølv og sine feil. Boka er språkleg svært god og Sævareid skildrar det mørke i hovedpersonen på ein måte som gjer at vi kjenner fortvilinga langt uti fingertuppane.

Du dør ikke av Linn Strømsborg er ei fin bok om løping og angst, vennskap og overleving. Eg likar godt bøkene til Linn Strømsborg, kjenner eg. Dei er så solide. Flinkisbøker, utan å vere påtatt.

No skulle dette innlegget strengt tatt handle om bøkene eg las i fjor, men eg må nemne dei tre første bøkne eg las i år. Thomas Marco Blatt sin roman Varsjøen tok nesten pusten frå meg. Eg har ikkje fordøydd boka heilt enda, men prakka ho på ein kollega sånn eg kan få utløp for alle kjenslene ho gav meg.

Vær snill med dyrene av Monika Isakstuen las eg i ein fei i går og kan konkludere med at eg skjønar kvifor ho fekk Brageprisen. Nydeleg språk, fortetta og lyrisk, men samtidig så innhaldsrikt. Einaste minuset er tittelen. Eg ser poenget, men er ikkje heilt begeistra likevel.

Ungdomsboka Fjällräven gul av Tiril Broch Aakre er kjempegod og eg kan ikkje forstå kvifor eg nesten ikkje har lese noko om denne boka i media. Har ikkje folk fått augene opp for denne perla? Da skuldar eg i så fall på tittelen og det gule omslaget. Det kan vere litt misvisande, men du skjønar etter å ha lese boka.

Superfine En bror for mye av Linde Hagerup er ein roman for dei litt yngre lesarane. Eg har blogga om boka og seier ikkje meir om det.



Oversette bøker 

Dager med blå himmel av Jennifer Niven var ein høydare innan Young Adult-sjangeren. Denne har eg også blogga om. Les.

Fangirl av Rainbow Rowell (elskar dette namnet! Eg vil også heite Rainbow. Eller Regnboge. Åh, så fint!) er ei anna YA-bok som har stått på lista mi lenge og endeleg plukka eg henne opp. Eg elska Eleanor & Park av same forfattar, men trur kanskje eg likte denne enda betre (og da har eg gitt Eleanor & Park terningkast seks). Eg mistenker at det er fordi eg las Fangirl sist. Boka handlar om to tvillingsøstre, Cath og Wren,  som byrjar på universitetet. Wren finn seg raskt til rette, men Cath vil helst sitje og skrive på fanfiction-historia si om Simon Snow - som vi forstår skal førestille Harry Potter. Boka blei kåra til årets nest beste bok av Goodreads, beste boka blei Eleanor & Park. I rest my case.

Becky Albertalli si YA-bok Simon og homosapiensagendaen er ei fin og morosam bok om å finne seg sjølv oppi alt dette High School-makkverket alle må gjennom.

Vi er molekyler av Susin Nielsen er ein kjempefin YA-roman. Eg har blogga om ho her.

Menn uten kvinner av Haruki Murakami er ei novellesamling som eg likte svært godt. Sju fine, stillferdige og opprivande historier om menn som på eit eller anna vis er utan kvinner.

No har eg berre tatt føre meg dei aller, aller beste bøkene eg las, så her er absolutt nok å ta av. Er det ikkje kjekt å lese, vel?

Fort deg til nærmaste bibliotek, bokhandel eller venn.

God lesnad.



2017

1. Thomas Marco Blatt: Varsjøen
2. Tiril Broch AakreFjällräven gul
3. Monika Isakstuen: Vær snill med dyrene
4. Jens M. Johansson: Et godt liv

Blodskraft

Lise Forfang Grimnes: Blodskraft, e-bok (altså aner jeg ikke sidetallet)

Blodskraft er bok nummer to i serien om Minja, som er kvart hulder og gjett om jeg har venta på denne! Den første boka, Kaoshjerte, bergtok meg fullstendig i fjor sommer - og jeg forsto endelig hvorfor alle mine medbloggere (og andre) var så himla begeistra. Den ble også nominert til Bokbloggerprisen 2014, noe jeg også skjønner godt, for dette er god litteratur. Ettersom jeg ikke leste boka før i 2015, var jeg heller ikke med på å nominere den. Dessverre. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å lese den, for jeg er ikke så voldsomt glad i fantasy- og eventyrsjangeren (bortsett fra Harry Potter. Harry Potter ruler over alle!). Men boka fant meg likevel og ble med i kofferten over til sydligere strøk. Og jeg likte den. Kjempegodt. Det er folkeeventyr, sagn og urban virkelighet i en og samme fortelling - og det går rett i hjertet på meg. Vi får høre om de underjordiske, bergekongen og mange andre skapninger vi kjenner fra den norske kulturarven.

I denne andreboka fortsetter historien fra Kaoshjerte. Minja er tilbake i Oslo og sliter med at bestevennen Josef ikke har vært seg selv siden han kom tilbake fra underverdenen. Hun forsøker å hjelpe, men Josef skyver henne ut i kulda. Overlatt til seg selv må Minja igjen ta opp kampen mellom det gode og det onde. Noen kaller på henne, og denne gangen kommer det ikke nødvendigvis fra skogen..

Jeg synes fortellingen balanserer så fint mellom den gjenkjennelige drabantby-tenåringen og den parallelle virkeligheten hun blir kastet ut i. Det gir den ellers stabile handlingen en spennende og etterlengtet uforutsigbarhet. Minja er en en jente du blir glad i og måten hun observerer verden rundt seg (hun beskriver blant annet mormoren som en levende død) kan få meg til å både le og gråte.Og språket, språket dere. Det ER så fint.

God bok.

Gratulerer med nok en fin utgivelse, Lise!

Leseeksemplar fått av Aschehoug.

SELFIE

Espen Hilton: Selfie, 199 sider


Som så mange andre toppbloggararar i desse tider, har også Espen Hilton gitt ut bok. I boka, som har undertittelen fra mobbeoffer til toppblogger, skriv han om dette nye selfie-fenomenet, som slett ikkje er så nytt likevel. Han har fått kjendisar til å stille opp med eigne selfiar, samt seie litt om nettmobbing og deling av bilete i sosiale media. Eg likte best å lese historia til Espen, som dessverre berre var eitt av ni kapittel. Resten av kapitla handlar om selfiar, hemmelege triks, dei beste appane, kjendisselfiar og anna selfierelatert stoff. Det låg nok i korta, jf. tittelen og alt, men eg hadde likevel venta meg ei litt annleis fordeling. Eg synest det blei litt for mykje selfies og litt for lite Espen, for det er historia hans som er det mest interessante her.

Og det meiner eg som ein kompliment.

Men; og det kan du lese med majusklar,  eg likar konseptet og er for det meste som kan vere med på å auke sjølvkjensla og gravleggje janteloven. Selfies er kanskje toppbloggaren sin måte å fylle ut linjene? Dei usagte orda. Eit bilete seier som kjent meir enn tusen ord, så selfies blir små historier i seg sjølv. Kanskje like viktig som det skrivne ordet. I begge tilfelle kler ein av seg og ventar på dommen. Blir det hjarte og kjærleik, eller kritikk og hat? Ein kan i grunnen aldri vite.

Fuck janteloven.



Leseeksemplar fått av Aller Forlag.


Psst! Fekk du lyst til å lese boka, kan du prøve lukka på Instagram: @annkolaas

En bror for mye

Linde Hagerup: En bror for mye, 165 sider

Ni år gamle Sara bor sammen med mamma, pappa og storesøster Emilie på fjorten år. Hun har en bestevenninne, eget rom og synes fredager er den beste dagen - for da samles hele familien. En dag dør mammas bestevenninne og etterlater seg den fem år gamle sønnen Steinar. Siden Steinar ikke har annen familie, flytter han inn hos Saras familie og ødelegger alt. Steinar er plagsom, bortskjemt og får alltid viljen sin. Sara skjønner at det er synd i ham, men må han absolutt bo hos dem og på hennes rom?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge om denne boken, men den gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg i alle fall må skrible ned noen få ord om den. Hagerup skriver varmt og ekte fra niårige Saras syn på saken. Hun får frem frustrasjonen over hvordan det føles å bli invadert av en fem år gammel sutreunge, som Sara mener Steinar er. Foreldrenes fortvilelse over situasjonen kommer indirekte frem, og jeg blir oppriktig rørt av måten de må sette sin egen sorg til side for å håndtere det hele. De fremstår som godhjertede og tolerante foreldre, som tar Sara på alvor.

Dette er først og fremst en bok for barn, men jeg synes den er verd å lese for voksne også - om ikke annet så for å få innsikt i hvordan barn kan oppleve å få livet snudd på hodet.

Anbefales.

Arv og miljø


Vigdis Hjorth: Arv og miljø, 342 sider


They could not stand her because of what they had done to her.


Det er femten år siden Bergljot brøt med foreldrene sine. Over femten år siden hun så dem. Likevel fortsetter de å dra henne ned, hale henne inn i livene sine og påføre henne smerte og dårlig samvittighet.

De er fire søsken, Bergljot og Bård, som er eldst. Åsa og Astrid, som er en del år yngre. Bård har, i likhet med Bergljot, minimal kontakt med familien. Åsa og Astrid har mye med familien å gjøre, og de kommer godt ut av det når foreldrene bestemmer seg for å dele ut arven på forskudd.

Bergljot har akademisk utdannelse og arbeider med teater og litteratur. Arbeidene hennes blir hyllet av kollegene, men familien hennes omtaler henne som "opptatt av drama". De mener hun regisserer menneskene rundt seg og setter opp egne kulisser. Underforstått har hun diktet opp hendelsene som fant sted i barndommen. Den ene søsteren ringer stadig vekk Bergljot og vil ha henne til å kontakte foreldrene, oppdaterer henne uoppfordret om foreldrenes helse fordi hun "tenkte det kunne være greit å vite". Men Bergljot vil ikke vite. Hun blir opprørt og ute av seg. Hun opplever det som en stor sorg at ingen av dem ser ut til å erkjenne hennes versjon av sannheten.

Hun presset meg følelsesmessig, sånn føltes det, snakket om hvor mye de led under mitt fravær, hvor gamle de var, at de snart skulle dø, kunne jeg ikke dukke opp i en høytid eller ved runde år? Men jeg ble ikke beveget av snakket om alderdom og død, jeg ble provosert og lei meg. Tok hun ikke mine beveggrunner alvorlig? Jeg hadde jo redegjort for dem. Forklart at jeg ble syk av å være sammen med mor og far, at å møte dem som om ingenting var å forråde meg selv, var umulig, jeg hadde jo forsøkt! 

Jeg har lenge vært en stor fan av Vigdis Hjorth, og kan anbefale et flertall av hennes romaner. Jeg tenker kanskje hver gang hun utgir noe, at nå kan det ikke bli bedre. Men jeg skal ærlig innrømme at hun også har et par-tre bøker jeg ikke liker så godt. Bøker som andre igjen har hyllet, så dårlig litteratur er det aldri. Vigdis Hjorth kan skrive, det har det aldri hersket tvil om. Men nå har hun virkelig overgått seg selv. Arv og miljø er noe av det beste jeg har lest i år og kanskje hennes viktigste hittil. I alle fall blant topp tre.

Det er nok kjent for de fleste at denne romanen har vært en del i media med tanke på virkelighetslitteratur. Hjorth har selv erkjent at hennes roman Om bare, er selvbiografisk, så en kan jo spekulere. Jeg skal ikke kaste meg inn i debatten, for meg er det likegyldig om det er basert på faktiske hendelser eller rent oppspinn. Det er sabla god litteratur, og det er det som er viktig for meg.

God bok. Les den.

Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.


Anita, Tine og Åslaug har også blogget varmt og boka.