RSS

Blodskraft

Lise Forfang Grimnes: Blodskraft, e-bok (altså aner jeg ikke sidetallet)

Blodskraft er bok nummer to i serien om Minja, som er kvart hulder og gjett om jeg har venta på denne! Den første boka, Kaoshjerte, bergtok meg fullstendig i fjor sommer - og jeg forsto endelig hvorfor alle mine medbloggere (og andre) var så himla begeistra. Den ble også nominert til Bokbloggerprisen 2014, noe jeg også skjønner godt, for dette er god litteratur. Ettersom jeg ikke leste boka før i 2015, var jeg heller ikke med på å nominere den. Dessverre. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å lese den, for jeg er ikke så voldsomt glad i fantasy- og eventyrsjangeren (bortsett fra Harry Potter. Harry Potter ruler over alle!). Men boka fant meg likevel og ble med i kofferten over til sydligere strøk. Og jeg likte den. Kjempegodt. Det er folkeeventyr, sagn og urban virkelighet i en og samme fortelling - og det går rett i hjertet på meg. Vi får høre om de underjordiske, bergekongen og mange andre skapninger vi kjenner fra den norske kulturarven.

I denne andreboka fortsetter historien fra Kaoshjerte. Minja er tilbake i Oslo og sliter med at bestevennen Josef ikke har vært seg selv siden han kom tilbake fra underverdenen. Hun forsøker å hjelpe, men Josef skyver henne ut i kulda. Overlatt til seg selv må Minja igjen ta opp kampen mellom det gode og det onde. Noen kaller på henne, og denne gangen kommer det ikke nødvendigvis fra skogen..

Jeg synes fortellingen balanserer så fint mellom den gjenkjennelige drabantby-tenåringen og den parallelle virkeligheten hun blir kastet ut i. Det gir den ellers stabile handlingen en spennende og etterlengtet uforutsigbarhet. Minja er en en jente du blir glad i og måten hun observerer verden rundt seg (hun beskriver blant annet mormoren som en levende død) kan få meg til å både le og gråte.Og språket, språket dere. Det ER så fint.

God bok.

Gratulerer med nok en fin utgivelse, Lise!

Leseeksemplar fått av Aschehoug.

SELFIE

Espen Hilton: Selfie, 199 sider


Som så mange andre toppbloggararar i desse tider, har også Espen Hilton gitt ut bok. I boka, som har undertittelen fra mobbeoffer til toppblogger, skriv han om dette nye selfie-fenomenet, som slett ikkje er så nytt likevel. Han har fått kjendisar til å stille opp med eigne selfiar, samt seie litt om nettmobbing og deling av bilete i sosiale media. Eg likte best å lese historia til Espen, som dessverre berre var eitt av ni kapittel. Resten av kapitla handlar om selfiar, hemmelege triks, dei beste appane, kjendisselfiar og anna selfierelatert stoff. Det låg nok i korta, jf. tittelen og alt, men eg hadde likevel venta meg ei litt annleis fordeling. Eg synest det blei litt for mykje selfies og litt for lite Espen, for det er historia hans som er det mest interessante her.

Og det meiner eg som ein kompliment.

Men; og det kan du lese med majusklar,  eg likar konseptet og er for det meste som kan vere med på å auke sjølvkjensla og gravleggje janteloven. Selfies er kanskje toppbloggaren sin måte å fylle ut linjene? Dei usagte orda. Eit bilete seier som kjent meir enn tusen ord, så selfies blir små historier i seg sjølv. Kanskje like viktig som det skrivne ordet. I begge tilfelle kler ein av seg og ventar på dommen. Blir det hjarte og kjærleik, eller kritikk og hat? Ein kan i grunnen aldri vite.

Fuck janteloven.



Leseeksemplar fått av Aller Forlag.


Psst! Fekk du lyst til å lese boka, kan du prøve lukka på Instagram: @annkolaas

En bror for mye

Linde Hagerup: En bror for mye, 165 sider

Ni år gamle Sara bor sammen med mamma, pappa og storesøster Emilie på fjorten år. Hun har en bestevenninne, eget rom og synes fredager er den beste dagen - for da samles hele familien. En dag dør mammas bestevenninne og etterlater seg den fem år gamle sønnen Steinar. Siden Steinar ikke har annen familie, flytter han inn hos Saras familie og ødelegger alt. Steinar er plagsom, bortskjemt og får alltid viljen sin. Sara skjønner at det er synd i ham, men må han absolutt bo hos dem og på hennes rom?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge om denne boken, men den gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg i alle fall må skrible ned noen få ord om den. Hagerup skriver varmt og ekte fra niårige Saras syn på saken. Hun får frem frustrasjonen over hvordan det føles å bli invadert av en fem år gammel sutreunge, som Sara mener Steinar er. Foreldrenes fortvilelse over situasjonen kommer indirekte frem, og jeg blir oppriktig rørt av måten de må sette sin egen sorg til side for å håndtere det hele. De fremstår som godhjertede og tolerante foreldre, som tar Sara på alvor.

Dette er først og fremst en bok for barn, men jeg synes den er verd å lese for voksne også - om ikke annet så for å få innsikt i hvordan barn kan oppleve å få livet snudd på hodet.

Anbefales.

Arv og miljø


Vigdis Hjorth: Arv og miljø, 342 sider


They could not stand her because of what they had done to her.


Det er femten år siden Bergljot brøt med foreldrene sine. Over femten år siden hun så dem. Likevel fortsetter de å dra henne ned, hale henne inn i livene sine og påføre henne smerte og dårlig samvittighet.

De er fire søsken, Bergljot og Bård, som er eldst. Åsa og Astrid, som er en del år yngre. Bård har, i likhet med Bergljot, minimal kontakt med familien. Åsa og Astrid har mye med familien å gjøre, og de kommer godt ut av det når foreldrene bestemmer seg for å dele ut arven på forskudd.

Bergljot har akademisk utdannelse og arbeider med teater og litteratur. Arbeidene hennes blir hyllet av kollegene, men familien hennes omtaler henne som "opptatt av drama". De mener hun regisserer menneskene rundt seg og setter opp egne kulisser. Underforstått har hun diktet opp hendelsene som fant sted i barndommen. Den ene søsteren ringer stadig vekk Bergljot og vil ha henne til å kontakte foreldrene, oppdaterer henne uoppfordret om foreldrenes helse fordi hun "tenkte det kunne være greit å vite". Men Bergljot vil ikke vite. Hun blir opprørt og ute av seg. Hun opplever det som en stor sorg at ingen av dem ser ut til å erkjenne hennes versjon av sannheten.

Hun presset meg følelsesmessig, sånn føltes det, snakket om hvor mye de led under mitt fravær, hvor gamle de var, at de snart skulle dø, kunne jeg ikke dukke opp i en høytid eller ved runde år? Men jeg ble ikke beveget av snakket om alderdom og død, jeg ble provosert og lei meg. Tok hun ikke mine beveggrunner alvorlig? Jeg hadde jo redegjort for dem. Forklart at jeg ble syk av å være sammen med mor og far, at å møte dem som om ingenting var å forråde meg selv, var umulig, jeg hadde jo forsøkt! 

Jeg har lenge vært en stor fan av Vigdis Hjorth, og kan anbefale et flertall av hennes romaner. Jeg tenker kanskje hver gang hun utgir noe, at nå kan det ikke bli bedre. Men jeg skal ærlig innrømme at hun også har et par-tre bøker jeg ikke liker så godt. Bøker som andre igjen har hyllet, så dårlig litteratur er det aldri. Vigdis Hjorth kan skrive, det har det aldri hersket tvil om. Men nå har hun virkelig overgått seg selv. Arv og miljø er noe av det beste jeg har lest i år og kanskje hennes viktigste hittil. I alle fall blant topp tre.

Det er nok kjent for de fleste at denne romanen har vært en del i media med tanke på virkelighetslitteratur. Hjorth har selv erkjent at hennes roman Om bare, er selvbiografisk, så en kan jo spekulere. Jeg skal ikke kaste meg inn i debatten, for meg er det likegyldig om det er basert på faktiske hendelser eller rent oppspinn. Det er sabla god litteratur, og det er det som er viktig for meg.

God bok. Les den.

Leseeksemplar fått av Cappelen Damm.


Anita, Tine og Åslaug har også blogget varmt og boka.

Heksejakt

Aina Basso: Heksejakt og heksebrenning i Europa, 168 sider

Visste du at av 400 000 innbyggarar i Noreg, blei rundt 800 av dei skulda for trolldom? Eller at den siste "heksa" som blei dømd i Noreg, blei brend i 1695? I denne boka fortel Basso om hekseprosessane i Europa frå år 1400 til rundt år 1700.

Vi får mellom anna høyre om uskuldige småjenter som blei mistenkte for å vere hekser fordi dei fortalde fantasihistorier, kvinner som blei skulda for å vere i pakt med djevelen fordi dei ikkje fekk born og kvinner som blei skulda for å ha fødd djevelen sitt born. Ein kunne bli tatt for å vere heks dersom ein blei gammal og stygg litt for fort, om ein var litt for fin og om ein skulle vere så uheldig å vere i nærleiken om noko fælt hende med andre. Både menn og kvinner blei dømde for å drive med trolldom, men kvinnene var spesielt utsette.

Kvifor var det slik? Du får ikkje nødvendigvis svaret, men boka gir deg mange gode forklaringar på korleis dette kunne skje og kvifor det framleis kan skje nokre stader i verda.

Heksejakt er ei faktabok for born og unge, og både språk og forteljarstil er utforma med tanke på eit ungt publikum. Boka er delt inn i fem kapittel som tar for seg temaa på ein oversiktleg måte, og ho famnar alt frå Jeanne d`Arc til den moderne heksa i dag. Eg likar særs godt stiltonen i boka, kor Basso stiller spørsmål til lesaren og svarer på ein forståeleg måte utan å verke påtatt. Det blir meir som ein dialog mellom forteljar og lesar, noko som er spesielt fint for ein yngre lesar. Det er berre ein liten sak eg ønsker å nemne, og det er at Basso er veldig bastant på å skilje mellom "dei" og "vi" når ho fortel. Ho skriv til dømes at i dag "veit vi jo at trolldom ikkje finst" og at det er "provoserande at nokon leikar heks og bagatelliserer den forfølginga hundre tusen menneske blei utsette for for berre nokre hundreår sidan". Eg ser for meg at nokon kan kome til å ta det ille opp - til dømes dei som driv med Wicca og kvit magi i dag. Sett vekk frå dette synest eg det er ei veldig fin og heilskapleg bok som gir god innsikt i eit viktig tema. Eg måtte krangle med eldstejenta mi for å få lese først, så ho ivra etter å få fordjupe seg i boka.

For den meir interesserte lesaren finst det tips til vidare fordjupning og ei rik kjeldeliste bak i boka. Dei flotte illustrasjonane er og med på å løfte lesaropplevinga.

God bok. Eg tilrår.

Hålke

Helene Uri: Hålke, 234 sider

Leiligheten er forbannet. Sånn begynner historien om det aldrende ekteparet Ebba og Karl. På grunn av hålke våger de seg ikke utendørs og blir dermed innestengt inne i leiligheten. Dagene går, og matlageret minker samtidig som søppelet øker. Karl og Ebba går om hverandre, leiligheten føles stadig trangere og stemningen blir trykkende. Ikke bare for dem, men også leseren får kjenne på ubehaget.

Hvorfor bestiller de ikke mat og får levert på døren? Tar en drosje og kommer seg ut? Det er fryktelig irriterende å være vitne til denne selvpålagte hjelpeløsheten. Men Karl vil det sånn. Han skal ikke be om hjelp. Kommunen strør sikkert snart, det er nok å sjekke postkassa annenhver dag og dessuten har de nok hermetikk i matlageret. Ebba lengter ut så mye at hun snart ikke får puste. Hun reflekterer over forholdet deres og lurer på hvorfor hun ikke forlot ham for lenge siden. Karl slår nemlig.

Hvorfor velger vi å bli i destruktive forhold? I forrige bok, Fordi jeg elsker deg, skriver Uri om vold hos ungdommer. Elin forlater Fredrik. Denne gangen er det vold i ekteskapet. Ebba blir hos Karl. Karl er en god far og en snill ektemann. Men han kan slå. Ebba kan også være stygg. Hun slår tilbake med harde ord, hun er utro og skylder på Karl for alt som er feil i ekteskapet. Etterhvert kommer det frem at hun kanskje ikke har vært så fanget som hun skal ha det til. Kanskje. Hvem snakker sant? De har vært gift i snart seksogførti år, de fleste dager har vært gode og de har blitt nokså avhengige av hverandre.

Hålke er en klaustrofobisk roman om et sammensatt forhold mellom to mennesker. Løsningen er enkel for en som står utenfor og observerer. Det er noe annet for den som er midt i det. Hva ville du ha gjort?

Anbefales.

Leseeksemplar fått av Gyldendal forlag.

Nærmere kommer vi ikke

Monika Steinholm: Nærmere kommer vi ikke, 238 sider

Endelig en ny bok fra forfatteren av Fuck verden, som jeg ble beyond begeistret over i fjor - og jeg er intet mindre begeistret over spin-offen. Denne gangen er det nemlig bikarakteren Jens som får hovedrollen og temaet er skeiv ungdom.

Nærmere kommer vi ikke veksler mellom å fortelle om Jens og Edor, som finner den store kjærligheten i hverandre. Jens er blyg, redd for vann og hemmelig forelska i barndomskameraten Niklas, som er sammen med Gunn. Han innser at det er håpløst og bestemmer seg for å tilbringe sommerferien hos sin homofile onkel Torstein og hans partner Phil på Finnsnes. Her bor tøffingen Edor som stadig tøyer grensene for å kjenne at han lever. En kveld treffer han Jens, og våghalsen får kjenne hvordan det er å være redd når han oppdager at Jens får frem følelser han tidligere bare har hatt for venninna Beate.

I likhet med forrige bok, mestrer forfatteren å sette sammen et variert persongalleri. Skateren Edor bærer på mye smerte og lar ofte følelsene få utløp ved å knuse ting, mens Jens er mer avbalansert og stille. Du har frimodige Celia kontra tilbakeholdne Beate. Sist, men ikke minst de homofile onklene, som er superfans av Hanne Krogh og blakker seg på å kjøpe rekvisitter fra Bobbysocks-perioden hennes. De planlegger å arrangere Finnsnes` første Gay Pride og mener at Jens har kommet på ferie til dem for å lære seg å bli homofil. Det kan bli vel karikert, men jeg synes likevel det gir historien et friskt pust.

Det funker.


Tine og Åslaug har også blogget om boka.

-------------------------------------------------------------

Jeg er for tiden mer aktiv på Instagram enn blogg, men må nesten nevne at det i helga var det årlige Bokbloggertreffet + utdeling av Bokbloggerprisen 2015. De fleste har nok fått med seg at prisen for Årets roman gikk til Bjørn Vatne med boka Slik skal vi velge våre ofre (som jeg stemte på - hurra!) mens Morten A. Strøksnes vant i kategorien Åpen klasse med Havboka. Det er tredje gangen prisen deles ut og andre gangen jeg var til stede. Det var kjempekjekt å treffe bloggerne, både kjente og ukjente. Tusen takk for supert initiativ fra komiteen, for berikende samtaler og - alltid - for mange GODE LESETIPS. Måtte de aldri ta slutt.

Vi ses neste år!