RSS

Populær - en selvbiografi

Maya van Wagenen: Populær - en selvbiografi, 261 sider. Oversatt av Line Almhjell

Vintagetips for nerdete jenter

15 år gamle Maya er så langt nede på popularitetsskalaen det går an å komme "uten å få betalt for å være på skolen". Da hun finner Betty Cornell`s Glamour Guide for Teens, bestemmer hun seg for å utføre et eksperiment. Hun skal følge tipsene i boka gjennom hele niende klasse, i håp om ikke lenger å være en grå mus. Kan en over seksti år gammel bok hjelpe henne til å bli populær?

Vakkert hår er noe av det viktigste en jente kan ha... Pent hår kan til og med utligne handikappet det er å ikke ha et pent ansikt... Håret kan være det som avgjør om du blir en vinner eller en taper.

Maya tar for seg tipsene i boka, måned for måned. Hun begynner med figurproblemer i september, hår i oktober, sminke i desember and so on. Når mai er over skal hun ifølge boka ha oppnådd høy sosial status og oppleve hvordan det er å være populær. Hun går ikke utenom og følger rådene slavisk, selv om en del av dem fører til latterliggjøring og forvirring blant medelever og lærere.

De fleste opplever en eller annen gang å være sjenert. Noen kommer fort over det, som en barnesykdom, mens andre er plaget i lange tider, som om de har fått en gjenstridig forkjølelse. 

Denne boka er kanonbra! Jeg leste den i et jafs, humret og moret meg. Maya er kjempetøff som tør å eksponere seg for dette, og det uten at noen andre enn familien hennes vet årsaken. Flere av rådene i Betty Cornells bok fra 1951 er komisk utdaterte, som for eksempel å kle seg i hvite hansker og hatt, mens andre er like aktuelle i dag. Maya viser hvordan det er å være ung og i verste pubertetsalder, men vi får i tillegg innsyn i mer alvorligere tematikk, som vold og narkotika. Maya har en sterk personlighet og et ærlig språk, og det er umulig ikke å bli engasjert i livet hennes.

Det er kanskje lettere å bli populær med et pent og attraktivt utseende, men det å være pen og attraktiv er aldri noen garanti. Det er en annen faktor som er mye viktigere, og det er personlighet. Personlighet er den mystiske egenskapen som gjø deg til den du er. Vanskelig å forklare, men lett å kjenne igjen. 

Populær - en selvbiografi er en sann historie. Maya van Wagenen er høyst reell og opplevde akkurat dette hun skriver om. Boka er full av bilder og tekst som dokumenterer dette sosiale eksperimentet, forordet er til og med skrevet av Betty Cornell - som Maya selv kontaktet. Jeg gleder meg til å introdusere historien til datteren min, som er bittelitt for ung akkurat nå. Men om et par år tenker jeg hun er klar.

Anbefales - for alle fra ca tolv år og oppover.

Enjoy!

Si at vi har hele dagen

Anne Kyong-Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen, 224 sider

Rebekka har mista systera Marion, og slit med å komme over sorga. Både ho og Marion blei adoptert frå Korea som born, og ho bestemmer seg for å reise dit i håp om å finne mor til Marion og kanskje litt om eigne røter. Rebekka bur først hos ein vertsfamilie, ein såkalla "homestay" hos I-Sook, mor og Ji-Su, dottera. Etter ei veke hos dei drar ho til Busan, for å oppsøke barneheimen ho og Marion kom frå. Her får ho hjelp frå ei venninne av ei venninne. Venninna heiter Anne-Lone (dette blei kronglete forklart), og er sjølv adoptert frå Korea. Anne-Lone har flytta tilbake til Busan og ønsker ikkje å ha noko med adoptivfamilien sin å gjere. Ho kallar mellom anna mora for "gårdskjerringa" og har kutta alle kjenslemessiga band.

Her har jeg bodd, her har jeg gått, her har Marion vært, sier jeg til meg selv mens jeg knipser bilder av en stol, et maleri, en leke og en bokhylle. Jeg føler ingen andektighet, jeg kjenner ingenting annet enn medfølelse med gutten som er så angrepet av uren hud.

Adopsjon går som ein raud tråd gjennom heile boka, og vi får innsyn frå fleire sider. Rebekka, som er adoptert og sit att med ei kjensle av å ha fått eit godt liv i Norge. Anne-Lone, som ikkje lenger føler seg knytt til adoptivfamilien. Rebekka si bestevenninne, Siri, som har planer om å adoptere og I-Sook, mora i vertsfamilien, som i all løyndom adopterte vekk første dottera si og slit med sakn og anger av valet ho gjorde for alle desse åra sidan. Vi får høyre moglege årsaker og utfall av adopsjon, positive og negative sider, og korleis ulike menneske stiller seg til dette. Det er også veldig interessant å få lære så mykje om Sør-Korea, både gjennom Rebekka og eigne auge.

Boka er først og fremst fortalt av Rebekka, som fortel kronologisk i tillegg til å skrive ei sorgdagbok. I-Sook kjem også til orde i ein del av kapitla, noko som gir forteljinga ein god dynamikk.

Dette er ei av dei beste bøkene så langt i år. Stemninga i boka, det enkle, men gode språket og ikkje minst historia - alt traff meg. Berre sjå på omslaget, kor mykje dette vesle biletet seier.

Gjensidig er det vakreste ordet jeg vet om, tenker jeg.

Takk til Birte, som anbefalte denne boka og som har vore i Sør-Korea fleire gongar. Bloggarar som har skrive om boka er GroTineBeathe, Åslaug, Astrid Terese og Isabella.

Anbefalast.

Vi var løgnere

E. Lockhart: Vi var løgnere, 249 sider. Oversatt av Hege Mehren, MNO


Velkommen til den pene Sinclair-familien. Vi tror på utendørs trening. Vi tror at tiden leger alle sår. Vi tror - selv om vi ikke ville ha sagt det rett ut - på reseptbeagte piller og coctail før middag. Vi diskuterer ikke problemer på restaurant. Vi tror ikke på å vise vår fortvilelse. Vi biter tennene sammen, og det er mulig folk er nysgjerrige på oss fordi vi ikke viser følelser. 

Det er mulig vi nyter at folk er nysgjerrige på oss. 

Du er allerede interessert, ikke sant?!

Nå begynner det å bli en stund siden jeg ble ferdig med boka, og jeg føler ikke at jeg har nok stoff til å forme en bokomtale, men jeg må likevel si noen få ord for at noen, flere - alle - må få øynene opp for denne boka. Det var Bjørgs omtale som vekket min interesse, og ikke mange dagene etter fant jeg boka utstilt ved skolebiblioteket (kjekke, flinke bibliotekaren vår skuffer aldri!).

Boka ble med hjem, og jeg ble over the moon av denne spenningsladde innledningen. Det er 18 år gamle Cadence som har fortellerstemmen. Hun er eldst av arvingene og forteller om late somre på ferieøya, som er eid av Sinclairfamilien. Her har hun tilbrakt hver sommer siden hun var barn, sammen med de jevnaldrede søskenbarna sine. En sommer skjer det en alvorlig ulykke med Cadence, og hun ligger på sykehus i flere uker. I ettertid sliter hun med kraftige migreneanfall og hukommelsestap. Familien har fått streng beskjed fra legene om ikke å fortelle henne noe, for det beste er om minnene kommer tilbake av seg selv. Cadence opplever stor frustrasjon, og ivrer naturligvis etter å nøste opp i hva som egentlig hendte med henne. Det tar lang tid, men hun begynner så smått å huske hva som skjedde den kvelden. Når den brutale sannheten kommer for en dag, knuses den allerede bristende idyllen og fasaden kan ikke lenger opprettholdes.

Skap ikke bekymringer, sa hun. "Forstår du, Cady? Taushet legger seg som et beskyttende lag over smerten. 

Jeg elsker måten forfatteren tar i bruk språket for å uttrykke sorg, smerte, glede.

Først smeltet hodet og skuldrene mine, deretter hoftene og knærne. Ikke lenge etter var jeg blitt en våt dam som fløt sammen med de fine fargestykkene.  

Så trakk han en pistol og skjøt meg i brystet. (...) Den knallrøde skammen over å være uelsket fløt ut over gresset foran huset vårt, den stenlagte gangveien, og trappene til verandaen. Hjertet mitt sprellet blant peonene som en fanget ørret.

Ungdomsromaner trenger ikke nødvendigvis ha et enkelt språk. Hva som er enkelt, er ikke alltid lett å definere, men jeg mener et språk blottet for språklige virkemidler, et språk som ikke overlater noe tolkning til leseren. Ungdom trenger, liker, å bli utfordret. De trenger det! Det finnes altfor mange ungdomsbøker som mater leseren, overlater ingen ting til fantasien. Heldigvis gjør ikke denne boka det. Denne boka har fantastiske skildringer, en intelligent fortelling og slutten, vel jeg så ikke det komme.

It blew my mind.


Hun ba meg oppføre meg normalt. Fordi jeg var det. Fordi jeg kunne. Hun sa jeg skulle trekke pusten og rette meg opp. 
Og jeg gjorde som hun sa. Igjen. 

Ja, så hadde jeg visst en del å si likevel. Figures.

Anbefales. Les den da. Vær så snill.