RSS

Født feminist. Hele Norge baker ikke

Marta Breen: Født feminist. Hele Norge baker ikke, 216 sider

Jeg vil gå så langt som å hevde at cupcaken er det fremste symbolet på den såkalte husmorbølgen som har hjemsøkt min generasjon kvinner de siste åra. 

Er du feminist?

Før jul inviterte vi Marta Breen til skolen vår, og etter jul ble den endelige datoen fastsatt. Med min sedvanlige flaks kommer hun en dag jeg ikke har norsk i noen klasser. Jeg satte derfor himmel og jord i bevegelse for å få byttet til meg en klasse. Da de gledelige nyhetene skulle deles med den gjeldende klassen, var det ikke et snev av takknemlighet å skimte. Tvert imot. Feminist? Elevene fnøs. Feminisme er tull og helt unødvendig i Norge. Jeg koblet dataen til lerretet, viste frem bloggen hennes og forsøkte å argumentere. Alt fra lemlestelse og voldtekt til prinsessebodyer og reklamer fulle av nakne kvinner på storskjerm. Jeg fikk til slutt en innrømmelse om at ok, det var nødvendig i Afrika, men i hvert fall ikke her. I Norge er det full likestilling. Ja vel?

Feminisme har et negativt rykte. Guttene ble provoserte og så ut til å ta det som en personlig fornærmelse at jeg i det hele tatt nevnte ordet. Jentene synes ikke det var så nøye og at det ikke var vits i å overdrive heller. Jeg trøster meg med at Breen nok besitter langt bedre retoriske egenskaper enn meg, og gleder meg til hun kommer til oss i mars. Jeg er sikker på at hun overbeviser alle som en ( i alle fall jentene!) om at, jo vi er feminister.

På 70-tallet kjempet kvinner for rett til selvbestemt abort, barnehageutbygging og økonomisk selvstendighet. I dag virker det som om "vi er i ferd med å selvrealisere oss tilbake til kjøkkenbenken". Syv av ti unge kvinner synes det hadde vært fint "å bli forsørget av en mann", mens det bakes og lages håndarbeid som aldri før. Selv liker jeg både å bake og strikke, og jeg må (om ellers litt pinlig berørt) innrømme at jeg tok min manns etternavn. Kremt. Til mitt forsvar som et vedheng til mitt eget. Og det var fordi jeg ønsker å hete det samme som barna mine. Men jeg har i ettertid angret. Skifter jeg etternavn igjen nå kommer folk til å tro vi skal skilles, så det er nok best å beholde det.

Breen setter søkelyset på flere element. Dagens såkalte rosabloggere, porno, ukebladenes konstante oppfordring til slanking, at det er positivt for menn å være "en enkel gutt", mens det å være "guttejente" er kult for jentene. Er det med andre ord negativt og masete å være kvinne eller jentete? Denne hersens kjønnsinndelingen av gutter og jenter får også gjennomgå. Overalt skal vi deles inn i rosa og blått. Søt eller tøff. Jeg var i butikken og skulle kjøpe en stolsele denne uka. Ekspeditøren spurte om jeg hadde gutt eller jente mens hun viste frem en enkel svart sele og en rosa sele med "princess" påtrykt. Gutt, sa jeg. Da blir det svart, bestemte hun umiddelbart. Her kunne jeg ha tatt et standpunkt og valgt den rosa prinsesseselen, men jeg hadde sett for meg en svart og nøytral sele - lik den jeg hadde til eldstedattera mi. Jeg kan ikke huske at de solgte så mange prinsesseeffekter da hun var baby. På ti år har altså prinsesseepidemien eskalert noe voldsomt. Eller så er det bare jeg som også dengang valgte nøytrale farger og ikke la merke til all rosa tyllen.

Jeg vil for eksempel anta at mange menn synes det er ubehagelig når folk terper på statistikker der de faller uheldig ut: "Menn står for 90 prosent av alle voldtekter, 90 prosent av alle drap" og så videre. Og uten at jeg sammenligner alvorlighetsgrader her: På samme måte som en mann ikke vil bli assosiert med en voldtekstmann, vil jeg absolutt ikke ha det på meg at jeg liker Skal vi danse. For det gjør jeg faen ikke!

Født feminist. Hele Norge baker ikke gir deg en grundig innføring i hva som har skjedd de siste 30 årene. Er vi den første generasjonen som er mer konservative enn våre foreldre?

God bok. Viktig budskap.

Anbefales.



Er du fremdeles overbevist om at feminisme er overflødig? Les Marta Breens blogginnlegg og la deg overbevise. Eller enda bedre. Les boka.

Kjære



Linnea Myhre: Kjære, 156 sider

Dei fleste veit nok kven Linnea Myhre er. Eg tippar ho no er mest kjent som ho som var med i "Skal vi danse", eller dama til Sondre Lerche, men for meg er ho først og fremst Sinnabloggeren. Ho som hissa på seg kassadama i Kiwi og ymse andre med å blogge om dei i "Alt du vet er feil". I dag tenkjer eg mest på ho som ein dyktig og tøff forfattar. I 2012 kom ho ut med boka Evig søndag, ei samling dagboknotata der ho mellom anna skriv om korleis maten kontrollerer livet hennar. Her kan du lese kva eg meinte om første boka hennar.

I Kjære følgjer ho opp og har skrive eit knippe brev til menneske og fleire som på ein eller annan har påverka henne. Boka opnar med eit brev til mora, der ho fortel at ho ikkje orkar meir. Ho har tenkt å ta livet sitt og håper dei kan spele David Bowie sin song "Cat People" i gravferden. Heldigvis fekk mora aldri dette brevet.

Vidare skriv ho til terapeuten sin, venar, tanta, kjærasten og far sin. Sistnemnde fekk meg til å bli sint og sørgjeleg. Mi største frykt er at det eingong skal gå så langt; bli ein distanse mellom meg og mine born. No er dei små og det er ingenting som tilseier at det nokon gong kan bli slik. Men eg veit det kan skje. Det har skjedd mellom meg og mine eigne foreldre. Eg skal i alle fall gjere alt for å forhindre det. Linnea skriv til enda fleire og innimellom breva svarer ho på innlegg frå den no nedlagde bloggen.

Hei, Linnea! Jeg vet du sikkert kunne ha drept meg for å skrive dette, men noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde anoreksi.  (...)

---

Jeg vet ikke hvor interessant det er for deg å høre om min anoreksi, men siden dette er noe du ønsker deg, er det kanskje lurt at jeg forteller deg litt om det likevel. (...)


Det har tatt meg mange år å greie å beherske kontrollen, og slippe å la det gå altfor mye ut over andre. I starten greide jeg det ikke. Jeg lå langflat på gulvet og hulket flere ganger i uken, bare fordi middagen var ti minutter forsinket, eller fordi mamma kom hjem med handleposer fylt med noe helt annet enn jeg hadde planlagt.

Breva er triste og sterke, provoserande og lattervekkjande. Eg synest spesielt breva til Santa Maria og Natreen er fantastiske. Kvifor skriv vi ikkje meir brev eigentleg? Å ja, på grunn av dei sosiale media. Men tenk så koseleg, eller utriveleg, alt ettersom kva som står i brevet, å få eit brev frå ein kunde eller ven. Veninna mi fann eit handlenett hengjande på utgangsdøra her om dagen. I nettet låg det ei bok med helsing frå ein hemmeleg beundrar. Boka var Stalker av Kepler, så ho visste ikkje om ho skulle bli redd eller ta det som ein spøk. Alt er vel avhengig av om avsendaren faktisk har lese boka, tenkjer eg. Eg har ikkje lese ho, men har forstått at det er ganske makabre bøker. Det viste seg at det var frå ein som ikkje hadde lese boka og som tenkte at det var morosamt. Han blei nøydd til å innrømme det da venninna mi ringde rundt til alle tenkelege og fortalde at det i grunnen var litt ubehageleg å få ei slik gåve.

Dette var vel eigentleg ikkje ein tradisjonell bokomtale, slik som eg skvaldrar om meg sjølv og anna. Det positive er at Linnea inspirerar meg til å skrive. God litteratur skal jo få deg til å tenkje og meine, så eg synest ho skal ta det som ein kompliment. Ein annan positiv sak er at bøkene hennar er særs populære som særemne-tema, noko som og gagnar meg og kollegaen min. Eg veit ikkje kor mange Øya og Saras nøkkel-framsyningar vi har sete oss gjennom.


Eg kan sjølvsagt ikkje dy meg, og avsluttar med eit brev.

Kjære Linnea

Orsak for at eg ikkje har denne vesle streken over e-en i namnet ditt, men eg har dessverre ikkje lært meg kva for ein tast det er. Eg får det til når eg skriv på mobil, men eg maktar ikkje å skrive meir enn eit par setningar via mobilen av tre grunnar: Ein. Fingrane mine er altfor tjukke for eit mobiltastatur og eg skriv derfor meir feil enn rett. To. Autokorrekten elskar å rette nesten alle orda mine til ord som ikkje er rett, og som aldri nokosinne vil bli rett eller sømmeleg for meg å skrive. Til dømes har eg i fleire år skrive "Ok. God bedring." når ein elev skriv til meg at hen er sjuk. Ein dag fann plutseleg autokorrekten det høveleg å rette bedring til befruktning. "Ok. God befruktning." Det er sikkert ei veldig hyggeleg melding å få frå læraren sin på morgonkvisten. Og eg kan nemne døme i fleng. Søskenbarn blir alltid retta til søskenbarnekteskap (er dette ordet verkeleg så hyppig brukt?), fikse blir til Finse, so blir do (eg mistenker at det er dei tjukke fingrane mine som har skulda for denne) og så vidare. Tre. Eg får raserianfall og det er ikkje godt for noko. No spør du deg sikkert kvifor eg gidd å ha autokorrekt når han (ja, han!) oppfører seg slik, og jau, det er fordi han hjelper meg meir enn å øydeleggje. Eg er, som dei fleste andre, oppteken av å få ting gjort så effektivt som mogleg, og da kan eg ikkje bruke god tid på å skrive ein sms.

Eg likte boka di.

Beste helsing Ann Helen, eller Lena som veldig mange kallar meg.

Kjære er ei god bok. Anbefalast.

De som ikke finnes

Simon Stranger: De som ikke finnes, 175 sider

Ikke skyld på deg selv. Det er ingens skyld. Det er bare ikke plass til meg i denne verden. Ikke her, ikke hjemme. Det er best på denne måten. 

Tenk deg å leve på flukt. Hele tiden. Fra alt og alle. Å ikke kunne dra til legen om du skader deg, ikke få deg arbeid eller husvære. Sånn er det for Samuel. Han er papirløs. En av 18 000 uten lovlig opphold i Norge. Han lever fra dag til dag, uten å vite hvor det neste måltidet skal komme fra, eller hvor han skal tilbringe neste natt. Eller dag, for den saks skyld. Han har ofret alt i håp om å få et nytt og bedre liv i Europa. Han har dratt helt fra Ghana og står nå og banker på vinduet til Emilie i Oslo.

Han har truffet henne før. For et par år siden, da han flyktet fra Ghana og til Gran Canaria. Emilie var der sammen med familien sin. På sydenferie. Hun ser båten drive inn mot land da hun er ute og jogger. Hun forsøker å hjelpe Samuel og gir ham adressen sin. Han blir oppdaget og sendt tilbake. Dette kan du lese i første boka, Barsakh. I bok nummer to, Verdensredderne,  handler det om utnytting av arbeidere i den tredje verden. De som ikke finnes er tredje boka i denne serien som setter søkelyset på disse vanskelige spørsmålene de fleste av oss forsøker å fortrenge. Samuel har tatt vare på Emilies adresse og kan ikke annet enn å oppsøke henne når han er fremme i Oslo. Siden sist har han opplevd forferdelige ting. Unevnelige ting. Han kan ikke, vil ikke, dra tilbake.

Disse politiske ungdomsromanene tar opp viktige tema. Stranger legger ikke skjul på den harde sannheten, han setter alle kluter til for å skildre brutaliteten. I Barsakh er det anorektiske Emilie på charteferie satt opp mot båtflyktningen Samuel, som ikke har smakt mat på nærmere tre uker. I Verdensredderne går Emilie kledd i klær fra blant andre H&M, laget for luselønn av tolv år gamle Reena i Bangladesh. I De som ikke finnes har Samuel nok en gang flyktet fra hjemlandet på jakt etter en bedre hverdag. Det har kostet. Han opplever ydmykelse og smerte, og den etiske tankegangen vår blir utfordret på flere plan. Er det greit at et menneske i nød stjeler? Er vi forpliktet til å hjelpe alle?

Emilie blir rådvill når Samuel plutselig dukker opp. Hva kan hun gjøre for å hjelpe ham? Det var enklere å hjelpe da Samuel dukket opp på Kanariøynene. Når han befinner seg rett foran henne, i hennes eget hjem, er det ikke fullt så enkelt lenger. Hun opplever ham som skitten og truende. Det er greit å ha prinsipper så lenge vi slipper å oppleve dem på nært hold, eller?

Det kom meg for øre at Simon Stranger har vært på skolebesøk hos oss, i fjor!? Ironisk nok akkurat da jeg var hjemme med min egen lille Simon. Hrrmf. År etter år har elevene ved skolen særemne, og de samme bøkene går igjen: Øya, Saras nøkkel, Veronika vil dø osv osv. (Det er de som velger det vi norsklærerne forsøker å prakke på dem altså. Og heldigvis). Men ikke en eneste gang har en elev valgt Simon Strangers bøker. Men nå skal det bli en endring på det! Vi har bøkene. Det er jo der jeg har lånt dem. Jeg tar selvsagt full selvkritikk for dette, det er jo under tre måneder siden jeg leste dem selv, for svingende. Jeg har lenge hatt planer om det. Men jeg har lenge hatt planer om å lese så mangt. Og den lista blir stadig lenger. Dere vet hva jeg snakker om.

Dette er lettleselige, spennende og høyst interessante ungdomsbøker. Det er dagsaktuelt, sårt, lidenskapelig og smertefullt. Verden er urettferdig og vi vet det så godt.

Denne må du lese. Du bør også lese de to foregående bøkene. Tror du meg ikke, vil Ellikkens omtale garantert overbevise deg.

De som ikke finnes er nominert til Bokbloggerprisen 2014. Den kommer til å vinne.

Anbefales sterkt.

Mine fem år som far

Bjarte Breiteig: Mine fem år som far, 303 sider

Aller først: Godt år, folkens! Mitt nyttårsforsett i år er ikke ulikt tidligere år, nemlig å bruke litt mer tid på bloggen. Det kan nesten virke som om forsettene virker mot sin hensikt, for når jeg ser i sidelinja så blir det lest stadig færre bøker. I alle fall blir det blogget om færre. Men tiden strekker ikke til. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at 2014 har vært mitt livs mest hektiske år hittil. Jobben og familien krever sitt, men mesteparten av skylden må jeg legge på småen, som snart fyller ett og et halvt (herre jemini for et underholdningskrav det er på den lille fyren!). Resten av skylden kan fordeles mellom Netflix og Instagram. Ja, jeg er treig og har ikke oppdaget Instagram før nylig. Uansett, 2015 er her og jeg er klar for mer. Mer bøker, mer lesing og forhåpentligvis mer blogging.

Bjarte Breiteigs debutroman er min første leste bok i 2015. Det lover godt! Til tross for at det er første romanen hans; jeg er godt kjent med Breiteigs forfatterskap. Han har blant annet gitt ut flere novellesamlinger, som jeg har skrevet litt om her og her.  Han har skrevet flere av mine favorittnoveller, og jeg bruker dem stadig både hjemme og i undervisningen. Han skriver bra, og greier å ta opp tunge temaer ved å bruke enkelt (men godt) språk og har ofte en underliggende sårbarhet i tekstene sine. I Mine fem år som far kommer denne sårbarheten spesielt til syne.

Hovedpersonen her er Martin. Han fremstår som en kjernekar, er gift med Gina og sammen har de sønnene Jonas og Tor. Romanen åpner med at familien sitter ved middagsbordet og spiser middag. Det ringer på døra og politiet vil ha et par ord med Martin. Det gjelder Selma, den fire år gamle datteren til Martins ekskjæreste, Lillian, som Martin og Gina fremdeles har god kontakt med. Lillian sliter psykisk, og de er derfor flinke til å ta seg av både henne og Selma. Politiet mener at Selma har blitt utsatt for overgrep og Martin er mistenkt. Så hopper romanen litt tilbake i tid, og leseren får mer eller mindre listet opp Martins livshistorie.

Vi forstår ganske raskt at Martin ikke er uskyldig i hendelsen politiet snakker om, men likevel får vi medlidenhet med ham. Han skaper et empatisk bilde av seg selv gjennom hele boka. Han er så reflektert i alt han foretar seg, så troskyldig i sin rolle som omsorgsfull kjæreste og hengiven far. Han er følsom og tyr lett til tårene. Han får det for seg at han vil skrive, men tror at bare et forstyrret sinn kan formidle storslagen litteratur. Det er da han utforsker det buldrende mørket i seg og krysser forbudte grenser.

Overgriperen Martin er knapt til syne i historien, noe som får leseren til å lete etter tegn, svar gjennom hele teksten. Hvorfor trår han over grensen når han så tydelig vet at det er galt? Han har ikke dette suget i seg som andre overgripere forteller om, og nettopp derfor er det så interessant å stille seg disse spørsmålene. Martin har et godt liv og mye å miste, kan hende er det det han forsøker å utfordre? Han innleder også et forhold til Lillian, uten at det ser ut til å plage samvittigheten hans noe videre. Det er under disse besøkene han begynner å gå inn på rommet til Selma sent på kvelden. I slutten av boka forsøker han å fraskrive seg skyld ved å peke på hva som har gjort mest skade på Selma. Befølingen som ble gjort når hun sov, eller den senere rettsgangen som krever gjentatte gjennomganger av hendelsene og setter dype, varige spor i henne?

Det er så mye mer jeg vil skrive, si, men jeg stopper her. Jeg kjenner at jeg må diskutere boka med andre, så denne skal lånes bort så snart som mulig. Jeg vet akkurat hvem som skal få æren/tvangen først.

En verdig kandidat til Bokbloggerprisen 2014. Anbefales.

Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

Andre som har blogget om boka er Beathe, Artemisia og Bok-Karete.


2015

1. Bjarte Breiteig: Mine fem år som far

2. Simon Stranger: De som ikke finnes

3. Gabrielle Zevin: Herr Fikrys litterære liv

4. Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger

5. Linnea Myhre: Kjære

6. Marta Breen: Født feminist. Hele Norge baker ikke

7. David Levithan: The Lover`s Dictionary

8. Gjermund Gisvold: Gjøkungen

9. John Green og David Levithan: Will Grayson, Will Grayson

10. Mark Haddon: The Curious Incident of The Dog in The Night-time

11. Jane Austen: Northanger Abbey

12. Pierre Lemaitre: ALEX

13. Alyson Richman: En himmel av brev

14. Malala Yousafzai: Jeg er Malala

15. Stig Sæterbakken: Ikke forlat meg

16. Tanja Wibe-Lund: Hopp da, så blir vi kvitt deg!

17. Aud Dalsegg og Inger Wesche: Psykopatens grep

18. Sarah Waters: Gjestene

19. Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det

20. Benedicte Meyer Kroneberg: I beste mening

21. Gøhril Gabrielsen: Din, alltid

22. Amalie Skram: Sjur Gabriel

23. Kari Nygaard: Det frosten tok

24. Anne B. Ragde: Arsenikktårnet

25. Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo

26. Marit Kaldhol: Zweet

27. Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller

28. E. Lockhart: Vi var løgnere

29. Anna Gavalda: 35 kilo med håp

30. John Green: En overflod av Katheriner

31. Emma Healey: Elizabeth er borte

32. Anne Kyong-Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen

33. Maya van Wagenen: Populær - en selvbiografi

34. Anna Gavalda: Billie

35. Siri Østli: Stikkelsbærsøstre

36. Cesar Aira: Hvordan jeg ble nonne

37. Monika Steinholm: Fuck verden

38. Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre

39. Anja H Hagelund: Med himmelen under oss

40. Edouard Louis: Farvel til Eddie Bellegueule

41. Renee Knight: Avslørt

42. Lori Nelson Spielman: En liste for livet

43. Neha Naveen: Stupekontroll

44. Tiril broch Aakre: Redd barna

45. Alf Kjetil Walgermo: Kjære søster

46. Maria Navarro Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner

47. Lena Andersson: Rettstridig forføyning: en roman om kjærlighet

48. Guro Hoftun Gjestad: Ord på S

49. Sarah Jio: God natt, June

50. Elen Betanzo: Og hjertet mitt bare

51. Kjersti Annesdatter Skomsvold: Meg, meg, meg

52. Jenny Jagerfeld: Jeg er så jævla easygoing

53. Aasne Linnestå: Mamma er et annet sted

54. Frode Grytten: Vente på fuglen

55. Kjersti Annesdatter Skomsvld: 33

56. Lisa Bjarbo: Alt jeg sier er sant

57. Lena Andersson: Uten personlig ansvar

58. Lise Forfang Grimnes: Kaoshjerte

59. Mohsin Amid: Den motvillige fundamentalist

60. Katarina von Bredow: Du & jeg

61. Kari Wæge: Ada splitter naken

62. Katarina Bivald: Leserne i Broken Wheel anbefaler

63. John Williams: Stoner

64. Brit Bildøen: Sju dagar i august

65. Helena Brodtkorb: Mammasjokket

66. Agate Øksendal Kaupang: Å holde pusten

67. Simon Stranger: Det som en gang var jord

68. Kari Saanum: Gråt, baby, gråt

69. Torben Svendsen: Jernjomfruen

70. Line Baugstø: Sommer uten brev

71. Laila Stien: Over elva. Noveller

72. John Green: Papirbyer

73. Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord

74. Paula Hawkins: Piken på toget

75. Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot

76. Helene Uri: Fordi jeg elsker deg

77. Jojo Moyes: Et helt halvt år

78. Christelle Ravneberget: Jeg gidder ikke leve uten deg

79. Heidi Linde: Norsk sokkel

80. Rainbow Rowell: Eleanor & Park

81. Birger Emanuelsen: Historien om et godt menneske

82. Are Kalvø: Kunsten å vere neger

83. Marit Eikemo: Alt inkludert

84. Øystein Orten: Risp i berget. Noveller

85. Laura Djupvik: Båten er så liten

86. Erlend Loe: Slutten på verden slik vi kjenner den

87. Helga Flatland: Vingebelastning

88. Ian McEwan: Barneloven

89. Kjersti Rorgemoen: Håpet og festen

90. Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner

91. Andrea Bræin Hovig: Vanessa Svartmo

92. Terje Sporsem og David Batra: Den som fiser i heisen må dø

93. Kristin Helgeland: Ni dagar i veka

94. Claus Lundekvam: En kamp til

95. Hanne Sigbjørnsen: TEGNEHANNE

96. Zoe Sugg: Girl Online

97. Liv Marit Weberg: Det er heldigvis ingen som trenger meg

98. Thomas J.R. Marthinsen: Selvportrett ved gravstøtte

99. Helene Guåker: Juksemaker

100. Anneli Klepp: Boble-løgner

101. Maria Sand: Hold pusten så lenge du kan

102. Ingunn Aamodt: Marlena Evensen Party

103. Ari Behn: Tiger i hagen

104. Vera Voss: De 4 Anonym

105. Heidi Sævareid: Slipp hold

106. Tine J. Sir: Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa

107. Vera Voss: De 4 Hevnen

108. Vera Voss: De 4 Modellene

109. Guro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn

110. Hilde K. Kvalvaag: Lev vel, alle

111. Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap

112. Levi Henriksen: Harpesang

113. Muriel Spark: Frøken Jean Brodies beste alder

114. Erna Osland: Ta 100 steg og få ein venn

115. Torun Lian: Reserveprinsesse Andersen