RSS

Et eget rom

Lotta Elstad: Et eget rom, 201 sider

Den pensjonerte professoren Anna Louisa Germaine Millisdotter våkner for alvor da en av hennes tidligere studenter, Katarina Ulv, har en kronikk i en av landets største aviser. Kronikken får Anna Louisa til å innse at offentligheten er full av nek.

Hvor stor toleranse hadde hun ikke med årene fått for offentlighetens mange nek? 

Anna Louisa setter seg ned og skriver sin egen kronikk til avisen, håndskrevet og med "løkkeskrift med r-er som så ut som u-er". Hun kler så på seg og går ut for å levere brevet i nærmeste postkasse. I bokens forløp får vi tanker og refleksjoner Anna Louisa gjør seg om ett og annet, og det er ikke rent lite, alt fra livets gang til eget og andres liv opp gjennom tidene får gjennomgå. Hun mener noe om det meste. Innimellom disse tankestrømningene følger vi henne på veien fra den leste kronikken til hennes eget brev som skal til livs.

Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.

Denne boken ble slukt på noen timer. Det gikk simpelthen ikke å legge den bort. Jeg har ledd, grått og guglet, ledd og guglet litt til (om så bare for å sjekke at hendelser og navn var historisk korrekt. Det var det).

Et eget rom er absolutt verdt å lese. Og det holder jeg fast ved til tross for at jeg, som fremdeles ikke har kommet lenger enn til sesong fire av Mad Men, nå (ufrivillig) har blitt røpet deler av handlingen. Elstad, du er tilgitt.

Anbefales.

Takk til Flamme Forlag for leseeksemplar.

Her kan du lese hvorfor Rose-Marie mener det er årets morsomste bok.

KRØ

Didrik Morits Hallstrøm: KRØ, 216 sider

Jeg prøver å strekke meg ut i senga, men får ikke plass. Prøver å dra dynen over meg, men den er ikke der. Jeg kaver i mørket. Jeg er iskald. Jeg begraver armen i noe fuktig og iskladt. Får det i munnen. I øynene, overalt. Jord.

Krø er øya Adam opprinnelig kommer fra. Han er tidligere narkoman og har startet et nytt og bedre liv i Oslo sammen med kjæresten Ylva og hennes kreftsyke sønn Dennis. Adam er 3D-animatør, og arbeider for tiden med å utvikle et dataspill, WhiteWorld,  som etterhvert blir så reelt at han får problemer med å skille fantasi og virkelighet. En dag får han et brev fra bestefaren, som ligger for døden på Krø. Adam reiser til Krø og oppdager snart at øya er full av mørke hemmeligheter som han må nøste opp i. Hva skjuler den låste døren i kjelleren? Hvem er den lille jenta som dukker opp overalt, og hvordan greier den mystiske skikkelsen å komme seg inn i WhiteWorld?

Krø blir frontet som en grøsser, noe som nok ødela litt for leseopplevelsen min. Jeg ble i alle fall veldig oppsatt på å bli skremt, noe som ikke skjedde. Før på slutten. Ikke at det heller var så skremmende, men det samlet en del, for meg, løse tråder og gjorde historien komplett. Jeg var så bestemt på ikke å lese noe om boka før jeg var ferdig med den, noe jeg angrer litt på, for jeg ser at flere enn meg har hengt seg opp i at den ikke er nifsere. Hadde jeg vært litt mer obs på nettopp dette, hadde jeg kanskje "satt litt mer pris" på boka underveis. Nå høres det ut som om jeg ikke synes boka er noe særlig før mot slutten, men det er ikke det jeg mener. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg forsøker å si, men det er en god bok altså. Det tok meg bare litt lang tid å innse det.

KRØ har en stillferdig og gjennomtrengende måte å infiltrere frykten på, sånn at når jeg først innser det så sitter redselen så dypt at det skal mye til for å komme seg opp fra avgrunnen. Når det er sagt, spiller historien på flere strenger. Det er trist og sårbart, men også håp å skimte.

Anbefales.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.



Det Alice glemte

Liane Moriarty: Det Alice glemte, 448 sider. Oversatt av Solveig Moen Rusten

 Visste hun hvilken dato det var? "Nittennittiåtte?" En lege som så stresset ut kikket ned på henne gjennom briller med rød plastinnfatning. "Er du sikker på det?" "Ja," sa Alice. "Jeg vet at det er 1998, for jeg har termin 8. august 1999. Den åttende i åttende, nittini. Lett å huske." "Det er faktisk 2008," sa legen.

Tenk om du en dag glemmer de viktigste personene i livet ditt. Begivenheter som har snudd livet ditt opp ned og skapt varige minner er slettet fra hukommelsen din. Alle rundt deg har kommet seg videre i livet mens du ligger ti år etter. Hva ville du ha gjort? 

Akkurat dette opplever Alice, en 39 år gammel trebarnsmor som er midt i en stygg skilsmisse. Hun faller og slår hodet under fredagstrimmen. Når hun våkner husker hun ingenting av de ti siste årene fra livet sitt. Hun tror hun er 29 år, lykkelig gift og gravid med sitt første barn.

Forfatteren av Ektemannens hemmelighet har kommet med enda en sidevender. Jeg skulle bare kikke litt i boken, hadde egentlig satt meg fore å lese en annen bok først. Umulig. Begynner du å lese i denne, må du bare belage deg på å sette alt annet på vent. Boken har så mange spenningstopper du bare få svar på før du legger den fra deg. Alice kjenner knapt nok igjen seg selv etter en titt i speilet. Hvordan har hun blitt så tynn? Etter hva venner og familie beskriver, virker hun ikke som den hun var for ti år siden. Når ble hun så effektiv og nidkjær? Hvorfor er søsteren hennes så fiendtlig? Hvorfor skal hun og hennes elskede Nick skilles? Alice bestemmer seg for å finne ut mest mulig av sitt, for henne, nye liv. Og viktigst av alt, hun skal sette en stopper for disse latterlige skilsmisseplanene.

Det Alice glemte er en fornøyelig og tankevekkende bok. Jeg koste meg skikkelig med boken, og må faktisk innrømme at jeg til tider følte meg litt truffet. Ja til nye sjanser!

Takk til Pantagruel Forlag for leseeksemplar.

Undis Brekke

Gunnhild Øyehaug: Undis Brekke, 126 sider

Etter seks år har Gunnhild Øyehaug endeleg kome med ein ny roman. Eg var ein av dei som trykte Vente, blinke til brystet og sporenstreks visste at eg skulle lese denne, men jaggu skulle ho ikkje vere lett å få tak i. I biblioteka var ho anten utlånt, utseld eller altfor ny, og eg fann ho ikkje i dei næraste bokhandlane. Men det er ikkje berre eg som har venta på denne. Da eg og nokre kollegaer var på Litterær salong i Jugenstilsenteret og høyrde Øyehaug bli bokbada for eit par veker sidan (jada, det var fullt hus), hadde eg for ein gongs skuld hugsa å ta med pengar for å få kjøpe boka - og kanskje få med ei lita helsing. Eg gløymer alltid å tenkje på slike detaljar. Men da hadde ho ikkje med bøker, for tenk, heller ikkje ho fekk tak i si eiga bok. Dumt, men det er jo kjekt at boka er attraktiv da. Lukka var stor da eg fekk ho i posten. No er ho lesen og allereie lånt vekk.

Undis Brekke var ein "up and coming"- tjueåring som ikkje kunne kome seg fort nok vekk frå heimbygda Kolve. Ho flytta til Bergen, gav ut ein roman og kom seg heilt til doktorgraden. Så stagnerte det. Skrivinga, kjærasteforholdet, livet. Når boka startar er ho 38 år (om vi ser bort frå eit par sider om sjølve befruktinga), har nettopp flytta attende til Kolve og skal undervise ved Høgskulen i Eitre. Ho har blitt "kvapsete", premenstruell og kjenner seg som ein "failure". Store delar av romanen tek til ved instituttets årlege julebord, som dette året serverer smalahove. Undis tenkjer attende på tidlegare episodar, noko som opnar for mykje meir enn det som går føre seg i dette smalahovekalaset. Undis er mellom anna veldig plaga av PMS, og meiner sjølv at ho berre er eit tenkjande menneske ein dag i månaden. Resten av tida er ho eit offer for dette utakksame syndromet. Vi får høyre om korleis ho blir stadig meir klar over at forholdet til kjærasten ikkje kan vare, men at ho ikkje tør å seie frå til henne. Elles snik det seg inn ein del litteraturvitskapelege omgrep og teoriar ettersom ho har halde på med ei doktorgradsavhandling om Rimbaud.


Øyehaug fortalde mykje om boka si da ho blei bokbada, og ho er akkurat så hyggeleg og morosam som ein får inntrykk av når ein les litteraturen hennar. Ho las fleire parti frå boka, og hadde ikkje tilhøyrarane allereie lese boka, så er eg sikker på dei har gjort det no. Undis Brekke er ein svært god andreroman. Vi som er kjend med Øyehaug sin skrivestil kan glede oss over mange observante situasjonar og eit glitrande språk. Trass i Undis Brekke sin til tider desperate person, finn ein nok av augneblinkar å kjenne seg att i. Dei trente augo ser kanskje likskapane mellom Kolve/Eitre og Ørsta/Volda og ymse anna? Øyehaug er riktignok ein 38 år gammal litteraturvitar med ein roman (og meir) bak seg, men ho er altså ikkje lesbisk. Som hovudpersonen òg viser seg kanskje ikkje å vere. Guglar ein Øyehaug, får ein vite at dette er eit mykje stilt spørsmål i forbindelse med denne utgivinga. Fun fact: Visste du at Øyehaug vann ei diktkonkurranse da ho gjekk i 5. klasse? Dette veit eg fordi venninna mi òg vann. Altså debuterte ho eigentleg ikkje som 23-åring, men mykje tidlegare.

Ei god bok. Anbefalast.

Takk til Kolon Forlag for leseeksemplar.

Her blir Øyehaug bokbada av dyktige Bjørn Vatne ved Ålesund litterære salong.