RSS

Du er meg for søvnig

Caroline Kaspara Palonen: Du er meg for søvnig, 206 sider

Eg var innom biblioteket her om dagen, inntok den sedvanlege hylla merka "Nye bøker" og fann denne vesle perla. Ikkje visste eg at frøken Palonen hadde skrive enda ein roman, men eg hugsa godt debutromanen hennar, (som eg har skrive om her) og tok derfor boka med heim. Eg angra ikkje på det.

En dag fikk jeg en bukett valmuer av Yngve. Jeg tror han hadde plukka dem selv. Jeg ble glad. Senere fant jeg ut at valmuer på blomsterspråket betyr: Du er meg for søvnig. 

Denne boka handlar om unge Cora, som akkurat har flytta inn i eit nytt, gammalt hus saman med kjærasten Yngve. Dei ventar barn og forlover seg, men så mister Cora barnet og Yngve drar sin veg. Cora blir buande i det gamle huset sjølv om bygda er lita og ho ikkje kjenner nokon andre enn den nye nabodama - som stadig stikk innom. I likskap med første boka, verkar hovudpersonen enkel og ho har ei slags tafatt haldning til alt rundt seg. Eg visste ikkje alltid om eg ville klemme eller filleriste ho, for denne udramatiske måten ho tar på alt er neimen ikkje alltid enkel å svelgje. Du blir glad for at ho slepp å la seg dominere av den diktatoriske Yngve, men samstundes er det irriterande at det ikkje ser ut til å gå vidare inn på ho at han reiser. Derimot fantaserer ho om å setje fyr på alle tinga hans, og det viser at ho har fleire kjensler å spele på enn dei ho viser omverda.

I forteljarstil og språk er boka svært lik den første, og har den karakteristiske naivistiske stilen. Det er ei fin historie om å kome seg på fote etter eit brudd, og det å forsøke å fylle dagane med noko meiningsfullt. Boka er veldig morosam, og det er festleg å sjå korleis Cora tar det meste bokstavleg i sitt skeive blikk på omgjevnadane.

God bok. Anbefalast.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Łódź

Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, 176 sider

Korleis er det å ikkje vere hovudperson i sitt eige liv? Alltid å vere redd for at telefonen ringer? At når det tikkar inn ei melding eller bankar på døra er det den beskjeden som kjem. Beskjeden du fryktar mest av alt. Ho er død.

Jenny si storesyster er narkoman. Jenny er veslesystera, nærmaste pårørande og har livet på vent fordi storesystera ikkje greier å ta vare på seg sjølv. Jenny er stadig mer heime frå skulen og ventar på at Solrun skal kome heim. Sorun lover å ringe, sende melding, kome heim. Ho kjem ikkje heim.

Boka hoppar fram og tilbake i tid. Dei er fire i barndommen, Jenny, Solrun og mor. Og bestefar Olvar i nabohuset. Kva som får ein person til å byrje med stoffmisbruk, finst det sjeldan eit klart svar på. I denne historia ligg det mykje usagt mellom linjene. Solrun var redd om kvelden og fekk liggje på mora sitt rom. Mora gav henne til slutt ein tablett å sove på. Ein tablett blei kanskje fleire. Saknet etter den fråverande faren er dominerande. I tenåra var Solrun aldri fornøgd med eigne prestasjonar. Ho ville bli betre. Alltid betre.

Eg synest eg høyrer klynkinga frå nettene for, da vi sov på same rom. Då du låg og snudde deg og eg høyrde raslinga i dynetrekket. Stemma di så tynn i mørket, ein sytråd, tynn og stram på same tid. Så begynte du å rope, opna munnen og ropte på mamma. Ropte heilt til ho kom. s 54 

For eit år sidan mista dei mor si i ei tragisk ulukke. Bestefar Olvar har blitt gammal og blind, men bur framleis i nabohuset. Han treng ein del hjelp. Jenny sit att med eit ansvar for stort til å bere. Aleine skal ho forsøke å berge systera. Ho bestiller legetimar som aldri blir nytta, lagar middag som ho må ete aleine og låner vekk pengar som sikkert blir brukt til dop. Klumpen i magen veks seg større og større, ho har ei uro som aldri forsvinn. Jenny greier ikkje å gå til undervisninga, greier ikkje å skrive oppgåve. Tenkjer berre på kor systera er.

Dette er ei veldig fin bok. Trist og sørgjeleg, men det er trass alt Kaldhol vi snakkar om. Vi les ikkje bøkene hennar og forventar noko koseleg. Måten Kaldhol får fram dei såre kjenslene, det konstante saknet etter systera er det som driv heile handlinga framover. Språket er poetisk, scenisk og får fram den underliggjande sorga. Jenny går frå å vere veslesystera som blei passa på, til å vere den ansvarsfulle vaksne. Men kven skal sjå etter at Jenny har det godt?

Jenny får ikkje den frykta telefonen. Boka har ein open slutt, noko eg synest er veldig fint, og avsluttar med desse håpefulle orda:

Ikkje eit år til på denne måte, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg. s 176

Ei av Kaldhols beste. Anbefalast.

Takk til Samlaget for lesereksemplar.

Med livet foran seg

Emile Ajar: Med livet foran seg, 167 sider

I 1973 bestemte den livstrøtte, franske forfatteren Romain Gary seg for å starte på nytt. Han følte seg fanget i bildet omverdenen hadde skapt av ham og ønsket å leve livet om igjen som en annen. Dette løste han ved å ta pseudonymet Emile Ajar. I 1975 skrev han Med livet foran seg, som ble en umiddelbar suksess, og den mest solgte og leste romanen i Frankrikes historie. Dette spektakulære verket mottok landets høyeste utmerkelse, Goncourt-prisen, noe som utløste ville diskusjoner om hvem som befant seg bak pseudonymet. At det var en betydningsfull forfatter levnet det ingen tvil om. Mange navn ble dratt frem, og flere utgav seg for å være den mystiske forfatteren. Forfatteren ble gjentatte ganger oppfordret til å stå frem, men det var ikke før etter hans død det ble kjent at det var Romain Gary som gjemte seg bak Emile Ajars identitet. Romain Gary tok livet av seg i sitt eget hjem en ettermiddag i 1980. Ved siden av liket hans lå et manuskript, "Vie et mort d`Emile Ajar". Teksten avsluttes med ordene: "Jeg gikk lei av meg selv. Takk, og farvel".

Med livet foran seg finner sted midt i Paris og handler om aldrende Madame Rosa, en pensjonert jødisk prostituert som tar til seg de tidligere kollegenes farløse barn. En dag får hun Momo på døren, en tre år gammel arabisk gutt som etterhvert blir hennes yndling. Det er Momo selv som forteller historien, så det er farget av hans naive barneøyne, noe som gir en vidunderlig beskrivelse av fattigdom, inkontinens og det som verre er. Momo vet ingenting om sin opprinnelse eller alder, men han tror han er ti år. Hos Madame Rosa forbereder han seg til voksenlivet, som han tror er å bli hallik. Noe annet vet han ikke om, foruten å bli politi eller terrorist. Madame Rosa har med årene blitt både tykk og syk, og feiler det meste unntatt kreft.

-...Madame Rosa er det styggeste og ensomste jeg har sett noen gang i all sin elendighet, og heldigvis at hun har meg, for det er nok ingen andre som ville ha henne. s. 133

Selv om det er en tragisk historie, er det rørende å lese om det sterke båndet mellom Momo og Madame Rosa. Temaet i romanen favner bredt, men utfordringer og klasseskille i et flerkulturelt miljø er nok det som peker seg mest ut. Ikke minst vennskap og evnen til å finne omsorg og kjærlighet hvor en minst venter det. Språket er stilsikkert og elegant ærlig. Rett og slett en fryd for den litterære ganen.

Jeg så på ham med hendene i lomma, og jeg smilte til ham, men sa ikke noe, for hva skulle det være godt for, han var jo bare tredve år og hadde mye å lære. s. 55

Denne boken er en klassiker som har blitt tatt frem igjen, i regi av Agora Publishing. Redaktør Gabi Gleichmann har skrevet forordet om denne spennende kameleonen av en forfatter. I min utgave er forordet vedlagt, men det burde absolutt trykkes i boken, for forfatteren er minst like fascinerende som romanen.

Takk til Agora Publishing for leseeksemplar.

En veldig fin bok. Anbefales.