RSS

Mors gaver

Cecilie Enger: Mors gaver, 258 sider

Marcel Mauss utdyper hau slik: "Når gaver gis og byttes, er ikke den mottatte tingen bare en ting. Selv når giveren har gitt den fra seg, er den fremdeles hans. Gjennom gaven har han et tak på mottakeren, slik eieren av en ting som er stjålet, har et tak på tyven. Hau følger enhver som har tingen i sin besittelse."

Cecilie Enger sin mor er rammet av Alzheimer og havner til slutt på sykehjem. Barndomshjemmet blir tømt og solgt i løpet av en helg, og under opprydningen finner Enger en bunke med lister. Moren har holdt rede på alle julegavene som har blitt utvekslet gjennom førti år, både gitt og fått. Med disse listene kommer flere av barndomsminnene til live, og Enger forteller om familien sin og gir samtidig et vakkert portrett av moren.

Det er blitt iskaldt inne. Panelovnene står bare på svak varme. Ute snør det fortsatt. I 1977 - jeg ser på listen - fikk jeg nye ski, i glassfiber, blå og oransje. Livet på treski var over. Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner ikke tunge skistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn? Fordi det handler om fravær? Om alt jeg har glemt?

Mors gaver har fått mye positiv oppmerksomhet i media denne høsten, og det er ikke uten grunn. Dette er virkelig en fin bok. Enger skriver ikke bare familiens historie, hun formidler sorgen og ønsket om å holde fast ved tiden mens moren gradvis mister sin. Hun sier selv at "det er vemod over tapt tid, anger over det som er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint". Med julegavelistene som ramme forteller hun om familiemedlemmer og venner, og tenker tilbake til tiden gavene ble gitt og fått. Vi får høre om grandtante Kaia, som var plaget av depresjoner og fikk elektrosjokk. Onkel Johannes som prøvde lykken som gullgraver i Amerika. Morfaren, som var yngst av ti søsken i den velstående Rønnebergfamilien fra Ålesund. Hun skriver om gavenes betydning og reflekterer over savn og minner. Om savnet etter moren. Hun har en nydelig fortellerstemme og vekker en nostalgisk og trist - men god - følelse hos meg, uten å bli unødvendig sentimental.

Savn har kanskje ikke bare med minner å gjøre, de som dukker frem i ny og ne, ved synet av en gjenstand, en film, eller lyden av en sang, en lukt. Kanskje, tenker jeg, er savnet det alltid? Var det derfor mor repeterte alle ordtakene fra barndommen? laget fortellinger om foreldrene sine. Var det derfor hun skrev ned alle gavene? Ikke kastet noe. Eller er forklaringen så enkel som at hun ikke ville gi det samme til noen to år på rad?

En svært god bok. Anbefales varmt.


Songfuglen

Jan Roar Leikvoll: Songfuglen, 191 sider

Jakoba veks opp i ein by forboden for menn og befolka av kvinner. Dette kjønnssegregerte samfunnet gjer at tanta og mor hans vel å kle han opp som jente. Med lange fletter og iført kjole skal Jakoba unngå å ende opp som mennene utanfor murane, eller i bordellet innanfor. Han er i ferd med å bli ein ung mann, og hemmelegheita blir stadig vanskelegare å halde skjult. Jakoba si vakre songstemme kan redde han, men vil kjærleiken til tenestejenta Tikva hindre han?

 Dette er eigentleg mitt første møte med Leikvoll. Eg seier eigentleg fordi eg byrja å lese Bovara tidlegare i vår, men så havna dottera mi på sjukehuset med sprukken blindtarm og eg greidde aldri å konsentrere meg om handlinga der eg sat og vaka. Boka blei difor lagt vekk, og det blei ikkje til at eg tok ho fram att. Etter å ha lese Songfuglen og sett at både språk og handling er framifrå spennande, skal eg definitivt finne fram Bovara og gi ho ei ny sjanse.

Leikvoll skriv om underkasting og maktmisbruk, ikkje ulikt dei same temaa ein kan finne i forfattarskapen til Gerd Brantenberg og Geir Gulliksen, men og i mykje eldre klassikarar som Ludvig Holberg og Jonathan Swift. Likevel kjennest det nytt og annleis ut. Det er mykje usagt mellom linjene og språket er særs poetisk og stemningsskapande. Eg fekk kjensle av ei verd etter dommedag. Miljøet er lagt til ein namnlaus by, landskapet er mørkt og vagt, men ein kjenner seg likevel att på eit vis. Jakoba har valet mellom å la seg kastrere, men dermed å miste identiteten sin og kanskje Tikva, eller å tre ut av isolasjonen og risikere livet.

Songfuglen er ein fengslande roman med eit nydeleg og originalt språk.

Anbefalast.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

Offerlam

Erica Spindler: Offerlam, 394 sider. Oversatt av Helle C. Sundby

Tamtamtam! Jeg har lest krim. Og det gav faktisk mersmak.

Levningene etter et spedbarn blir funnet nedgravd i markene ved en vingård i Sonoma, California. Kriminalbetjent Daniel Reed følger et spor som fører ham tjuefem år tilbake i tid.

Så lenge Alex Clarkson kan huske, har det kun vært henne og moren Patsy. Når moren hennes tar selvmord, begynner hemmeligheter å avsløres. Daniel Reed var den siste som snakket med Patsy, og han avslører for Alex at moren hennes en gang var gift med en av Sonomas mest suksessfulle vinprodusenter. For tjuefem år siden hadde Alex en stesøster og en lillebror. En kveld forsvant lillebroren hennes sporløst fra sengen sin, og det vonde tapet ødela ekteskapet. Patsy tok med seg Alex og dro fra Sonoma.

Alex har vært plaget av mareritt siden hun var en liten jente og begynner å lure på om marerittene kan være fortrengte minner fra barndommen. Hun bestemmer seg for å dra til Sonoma for å finne ut mer om morens hemmelighetsfulle fortid, og for å overvære etterforskningen. Når hun kommer dit begynner mistenkelige ting å skje. Hver gang Alex kommer nærmere sannheten om morens fortid, blir en person myrdet. Alex` verste mareritt ser ut til å komme i oppfyllelse.

Denne forfatteren ligger visstnok på bestselgerlisten til New York Times. Hun begynte egentlig å skrive romantiske bøker, men tok etterhvert skrittet fra romantikk til spenning. Det tror jeg hun gjorde lurt i, for denne boken var full av sexscener av denne typen:

De ramlet ned på sengen og rev av hverandre klærne. Idet han trengte inn i henne, eksploderte hun i en voldsom orgasme som fikk henne til å skrike høyt under ham. s. 122

Til tross for klisjeer (kan man forvente annet av Harlequin?), så har denne boken høy spenningskurve og en overraskende slutt. Jeg lot meg underholde og mer kan jeg vel ikke forlange.

Anbefales.


Disse øyeblikk

Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk, 372 sider

Hun kan krype inn under de duftende brede granskjørtene og være helt alene. Der, hos de nifseste historiene, blir lyset silt gjennom sprinkler av barnåler og kvist, og mose i alle sjatteringer står frem i skogkanten som en myk trøst når alt er som verst.

Dette er ei nydeleg bok. Wassmo har sjølv sagt at ho har skrive ein roman om eit kvinneliv. Hennar eige liv i romanform. Ved å omtale hovudpersonen som "hun" distanserer ho seg, og det er kan hende enklare å fortelje om det vonde. Ho opplevde braksuksess med Tora-trilogien og fekk dei same spørsmåla om og om att. Kven er jenta som blei misbrukt? Er ho basert på ein ekte person? Wassmo nekta. Jenta var fiktiv. Da mora døydde såg ikkje Wassmo nokon grunn til å halde det skjult lenger. Farligheten skulle bli allmenn kjend. Det var hennar eigen far som misbrukte henne. Tora var basert på Wassmo sine eigne opplevingar. Også i dei andre bøkene finn vi spor av det sjølvopplevde. 

I Disse øyeblikk lettar Wassmo på sløret og fortel om ei jente som blir introdusert for vaksenlivet altfor tidleg. Jenta veks opp til å bli ei sterk kvinne som ikkje er redd for å stå for meiningane sine. Ho arbeider som lærar, før ho til slutt satsar alt på skrivinga. Vegen dit er likevel ikkje enkel. Ho må ta fleire vanskelege val. Nokre angrar ho på, andre ikkje. Men dei er nødvendige. Det er aldri populært å skilje seg ut. Sjølv om mannen drikk mykje og er utru jamnt, er det ho som får skulda for at ekteskapet tar slutt sidan ho "reiser frå mann og unger for å studere og realisere seg selv". I staden for å hylle henne, skuggar kvinnene i bygda unna. Janteloven er sterk. Men ho er sterkare.

Wassmo skriv ærleg og presist. Ho skreller vekk unødvendige ord, bruker symbolikk og poesi i språket. Alle er namnlause, unntatt dei døde diktarane ho av og til rådførar seg med. Som i dei andre romanane hennar, må du lese mellom linjene og tolke det usagte, noko som gjer boka til så mykje meir enn ein roman. Det er samansett, kunstnerisk og sårt. Ved å setje ord på sterke kjensler og vanskelege tema er det ikkje rart at Wassmo har skrive seg til å bli ein av dei mest elska forfattarene våre.

God bok. Anbefalast. 

Eg var så heldig å vinne boka, signert av forfattaren sjølv. Takk til Gyldendal.