RSS

Grisehjerter


Ingeborg Arvola: Grisehjerter, 391 sider

Siden Konrad har spilt familien fra gård og grunn, det være seg hipp leilighet og to biler i Oslo, ser kona Kine seg nødt til å flytte hjem til foreldrenes gård i Takelvdal. Hun ber Konrad ryke og reise, men han vil ikke forlate sitt livs store kjærlighet. Han elsker Kine og følger ydmykt med på flyttelasset, klar for måneder med taus utfrysing fra konas side. Slik går det til at Kine, Konrad og seks år gamle Iver Kufall innlosjeres sammen med bestemor, bestefar og sengeliggende oldefar Kufall på familiegården lagt oppi nord. Dette i seg selv er underholdende nok, men Takelvdal har mye mer å by på.

Kines gamle barndomsvenninne har nettopp blitt forlatt til fordel for en mye yngre modell. Hun har to vakre tenåringsdøtre, Alexis og Krystle. Alexis er med i Top Model Norge, og Krystle sliter med spiseforstyrrelser og har fått seg vaskejobb ved skjønnhesklinikken Northern Beauties. Det er Kines ekskjæreste som har startet opp klinikken, og den går som det suser. Han har alt. Kundene får justert nese, hake og fjernet fett og valker. Kjendiser som Carrie Grant, Stella og Stephanie Elba. Når han får vite at Kine har flyttet hjem innser han at det er henne han mangler.

Denne romanen er absolutt ikke som forventet. Leppestiftene på omslaget og teksten på baksiden fikk meg til å tro at det var en klissete ungdomsroman om gutter og forelskelse. Ikke at det var negativt, men jeg ble likevel positivt overrasket når innholdet viste seg å være litt mer "voksent". Jeg skjønner omslaget bedre nå når jeg er ferdig med boka, men jeg synes likevel ikke det reflekterer innholdet på en god måte. Grisehjerter handler om så mye at omslaget rett og slett ikke yter boka rettferdighet.

Det er en veldig morsom bok. Arvola bruker ironi og humor uten at det overskygger de mer alvorlige temaene. Hun skriver enkelt, men dypt og skildringene fikk meg til å se det levende for meg. Hestejenta Eline, Alexis og Krystle, smådesperate Merethe, nervøse Iver som er redd for det meste, Kine som fryser ut Konrad, Konrad som steller oldefaren og prøver å rette opp feilene sine - Enid som lengter etter oppmerksomhet fra Bjarne, og ender opp med å dele seng med en elgkalv, kjendisene ved skjønnhetsklinikken, arrogante Junior Innerst. En roman proppfull av handling, næring og kunnskap.

Jeg likte boka veldig godt!

Grisehjerter er ukens bok i Bokbloggturneen. Gina åpnet herligheten i går, i dag er det min tur, og i morgen fortsetter Askeladden.

21/52 "Eg står her og skal slå opp med ei jente"



Eg tenkjer slik at denne utfordringa ikkje berre er for å få meg til å lese fleire noveller, men også for å få dykk til å lese fleire noveller - og da er det lov til å tipse om noveller (sjølv om dei er lesne for leenge sidan). Dette er altså ikkje ei nyoppdaga novelle, men ei eg har lese om og om att. Eg hugsar at vi las ho på skulen, og fekk ein medelev til å lese ho høgt i pausa etterpå. Denne medeleven har ei mjuk, behageleg stemme og blei difor ofte bedt om å lese høgt frå boka (ja, Sunniva, eg snakkar om deg).

Rune Belsvik: "Eg står her og skal slå opp med ei jente"

Det er ei kort novelle. Det er ein gut, Svein, som står og ventar på jenta si, Lise. Han har tenkt å slå opp med ho, har gått lei. Tankane vandrar, og vi får høyre om tida dei har hatt saman. Alt ved Lise irriterar han. Måten ho går på, dei trange buksene hennar, at ho kyssa så hardt den første gongen. Ho er som ei kjetting kring foten hans. Han hugsar kor nervøs han var saman med henne, kor lyst han hadde til å halde ho inntil seg. Desse episodane får han etterkvart til å mjukne opp, og når han ser ho kome gåande mot ho blir han med eitt usikker. Ho ser så forsvarslaus ut. Skal han verkeleg slå opp med henne? Ho som er mjuk som softis og som framleis har merker etter at faren slo ho. Han kjenner ho så godt, veit kva ho har i lommene og kva ho kjem til å seie. Han kjenner seg merkeleg. Redd.

Når ho nærmar seg, ser han at ho ser kald ut. Fjern. Nye øyredobbar har ho også. Han får ei ekkel kjensle. Med eitt snur situasjonen om og Lise slår opp med Svein. Seier at han må ha skjønt det. At dei to ikkje kom til å vare. Attende står Svein og kjenner seg kald. Aleine.

Eg synest denne novella er utruleg bra. Språket er enkelt, munnleg og treffande. Handlinga er kort og kompakt. Dei små hinta avslørar Svein, som går frå å vere sjølvsikker til usikker på veldig kort tid. Det er svært lett å skjøne temaet. Det er ein kunst å seie mykje på kort tid, og det greier Belsvik finfint. Han tek i bruk fleire verkemiddel, lar klede og miljø spele stor rolle. Han skildrer eit velkjent scenario, og får nok kvar og ein av lesarane til å kjenne seg att. Sjølvopplevd eller ei, så har ein nok i alle fall følt på kjenslene. Ein eller annan gong.

Ei god novelle. Anbefalast. Skikkeleg. Hardt.

20/52 "Novelle"



Da er vi inne i veke 20, og denne gongen har eg valt ei novelle av sjølvaste Dag Solstad. Kvifor han er sjølvaste, treng ikkje diskuterast. Eg har faktisk enno til gode å lese ein roman av han. Men det kjem. Det kjem. Alt til si tid.

Dag Solstad: "Novelle"

Ein namnlaus mann tek kveldsstellet før han legg seg. Neste dag er han død. Han blir vaska og gravlagd. Leilegheita blir vaska og klargjort. Ein ny mann flyttar inn.

Det er ei svært kort novelle. Så kort at eg blei frista til å skrive ho her, men eg valde å la vere. De skal trass alt få lyst til å lese ho sjølv, leite etter ho, kanskje ta ein tur til biblioteket og plukke med fleire bøker. Solstad er kjend for å ikkje ville gi kaffikjelen venger. Han vil seie det som det er og slutte å pakke inn i fløyel og silke. I denne novella gjer han nettopp det. Den korte, presise omtalen blir eit kraftig verkemiddel i seg sjølv. Eit kort minneord om noko som var. Han skildrar ikkje tankar eller kjensler, men held seg til handlingar, gjeremål. Det blir så kaldt og upersonleg at det kallar fram kanskje enda sterkare kjensler enn om det hadde blitt sukra. Medkjensla vår blir trigga. I slike situasjonar er fine ord det einaste vi kan. Det nærmaste, trygge. Vi vil seie det og vi vil høyre det. Det gir trøyst.

Mannen er namnlaus, drikk kaffi, skyller ut kaffien, vaskar koppen, slukker lyset, legg seg, vaknar ikkje neste morgon. Leilegheita blir vaska og rydda. Alle spor blir sletta. Han er gjort om til ord i ein protokoll. Ein ny mann flyttar inn, drikk kaffi, skyller ut kaffien, vaskar koppen, slukker lyset.

Novella har heller ikkje namn, noko som uttrykkjer det nakne, enkle. Vi har ikkje noko namn å knytte oss til, ingen å bli kjend med. Alt er forgjengeleg. Denne historia opnar for eksistensiell tenking. Kva er vi i alt dette? Mennesket sine handlingar, mekaniske rutiner og sterile omgjevnader. Dag etter dag skjer det same. Ein dag er det slutt, ein annan tek over. Eg tenkjer også på at Solstad forsøker å få fram det kjenslemessige i dei likegyldige skildringane. At ein kan oppnå det same utan å rosemale. Brutalt, men ærleg.

Novella er teken frå samlinga Svingstol, 1967. Eg synest ho er knallgod. Ho gir meg assosiasjonar til Kristopher Scahu sin essayistiske På vegne av venner og Bernt Jakob Oksnes sin artikkel Den usynlige.

Alle tre anbefalast sjølvsagt på det varmaste.

Luremus


Elin Rise: Luremus, 264 sider

Luremus er debutboka til 26 år gamle Elin Rise. Boka tek for seg Siw Anette, kalt Siwa, ei vimsete gladjente som har bestemt seg for å finne draumemannen før ho fyller 26. Det er få månader til, så ho må kjappe seg. Dermed begynner ein intens jakt, fylt av dating og one-night-stands (det vil seie, med trusa på. Ho er trass alt ei luremus). Siwa greier som oftast å finne manglar ved gutane ho deitar, anten er dei for lave, eller så kyssar dei feil. Det er altså ikkje enkelt å finne den rette, og ho vekslar stadig mellom fullkommen lukke og ønsket om å sperre seg inne på livstid. Sistnemnde kjem påfallande ofte søndagsmorgon. Eller laurdag, om ho er ekstra sosial.

Eg vil seie at boka er akkurat det ho gir seg ut for å vere. Rise puttar seg sjølv i kategorien chick lit, altså underhaldande litteratur for og om unge jenter (er det ikkje noko i den dur?). Siwa greier på merkeleg vis å havne i underlege og pinlege situasjonar, ikkje ulikt Bridget Jones og jentene frå Sex og singelliv - og eg humra meg gjennom boka. Skratta til tider. Det var grei og morosam underhaldning. Eg blei nyfiken på kor grensa mellom fakta og fiksjon går. Forfattaren verkar nemleg svært lik hovudpersonen. Er Elin Rise ei luremus? Ikkje at det spelar noko rolle, men det er jo lov til å vere nysgjerrig.

Eg trur boka er midt i blinken for jenter som likar ei morosam historie, som sjølv har deita, dei som er godt gifte og dei som likar å lese om andre jenter (ser de korleis eg fint unngjekk å gå i "denne boka passar for dei mellom 20 og 30 år-fella?") Likar du Bridget Jones, Maryan Keyes, Sex og singelliv, så likar du heilt sikkert Luremus. Det gjorde eg. Og eg er verken 20 år eller singel. Slutten hadde eg derimot greidd meg fint utan. Det blei litt for banalt. Det må vel vere fordi eg nærmar meg 31 det da?

Luremus er denne vekas bok i Bokbloggturneen. I går blogga Gina, i dag er det eg, og i morgon fortsetter Fredrikke. Trykk deg inn på linkane dersom du vil lese kva dei synest om boka. Forfattaren har også ein blogg, og her kan du lese boka si reise frå tanke til produkt. Det som kanskje er mest spennande, er den offentlege "krangelen" til litteraturkritikar Cathrine Krøger og Cappelen Damm-forleggar Anders Heger. Ei mykje omdiskutert bok, dette her.

Fornøyeleg lesing, både boka og debatten. Men eg anbefalar å lese boka først. Så kan du sjølv avgjere om det til dømes er mjukporno, eller puppar på omslaget.

Hvite hester


Alice Hoffman: Hvite hester, 255 sider

Alle Hoffman-fans der ute: Ja, eg er heilt forelska. Trollbunden. Frelst. At det går an å skrive så bra.

Det er magisk lesing. Eg veit ikkje eingong kor eg skal begynne når eg skal fortelje kva boka handlar om. Ho handlar om alt. Men eg greier ikkje å komprimere det ned til eit lite samandrag. Det er liksom ikkje noko spesielt som skjer. Likevel skjer det så mykje.

Det er minstesøstera Theresa og storebroren Silver. Mora Dina. Faren King Connor, som dreg sin kos. Broren Reuben følgjer etter. Det er varme dagar, støv som virvlar. Begjær, kjensler, løyndommar. Fleire varme dagar. Mytiske menn på kvite hestar, kvardagen ein må gjennom. Lange netter. Kvinner som ventar. Val som må takas.

Janei, de andre lyt berre lese det sjølv. Det er fantastisk. Tru meg. Hjartet mitt sitrar lykkeleg over tanken på alle ulesne Hoffan-bøkene som ventar meg.

Sletta!

Eg ser til mi store skrekk at det siste innlegget mitt har blitt sletta. Usj! Blogger.com har vore nede i godt og vel eit døgn, men eg trudde da ikkje blogginnlegga skulle forsvinne. Uansett, for dei som ikkje fekk det med seg var det omtale av Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant.

Eg orkar ikkje å skrive om ho på nytt, men tek det såre enkelt: Ei røvarhistorie av ei bok. Fantastisk historie som fekk meg til å le godt og lenge, men eg lot meg ikkje begeistre like mykje som resten av boka sine lesarar. Men eg anbefalar gladeleg boka. Ho er god altså.

Fleire som har opplevd krøll med blogger.com?

Verdensvant hundreåring


Jonas Jonasson: Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, 381 sider

Svenske Allan Karlsson bor på gamlehjem. Han fyller 100 år. Ordfører og lokalavis er ventet, og alt ligger til rette for en storslagen feiring. Alle vil være med og feire Allan. Alle unntatt bursdagsbarnet. Rett før selskapet begynner, ligger Allan og hviler på rommet sitt. Tror gjestene. I virkeligheten klatrer han ut gjennom vinduet og begir seg ut på noe som skal vise seg å bli en eventyrlig reise. Han ankommer stasjonen, og blir bedt om å se etter kofferten til en som må på toalettet. Like etter kommer bussen, og Allan ser ingen annen løsning enn å ta med mannens koffert. Hadde Allan vært klar over at koffertens eier var medlem av en farlig motorsykkelbande, hadde han muligens latt kofferten være igjen. Men så hadde historien også vært mye kjedeligere.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er en røverhistorie uten like. Ikke bare greier Allan å rote seg borti de utroligste ting, og mennesker, hele tiden med fienden ett skritt bak, men han har også en fantastisk livshistorie. I løpet av sitt 100-årige liv har han mer eller mindre vært innblandet i kjente begivenheter, berømte personer og hendelser i beste Forrest Gump-stil.

Jeg lo og humret flere steder gjennom boken, og hendelsene varierer fra å være dagligdagse til hinsides absurde. Jonasson har en vittig måte å fortelle på. Det ligger en slags stoisk ro over hovedpersonene, noe som gjør det enda morsommere. Hvert avsnitt er avsluttet med en tørr, men artig betraktning, og det teksten har hele tiden en komisk undertone.

Selv om jeg synes boka var god, må jeg likevel innrømme at jeg ikke ble så begeistret som resten av leserne ser ut til å være. Enkelte av sekvensene interesserte meg ikke, og jeg skummet igjennom flere. Jeg vet ikke hva som gjør det, men de siste årene har jeg rett og slett utviklet en forkjærlighet for indre handling. Det er akkurat som om ytre handling ikke appellerer lenger - til tammere til bedre. Jeg liker til gjengjeld svært godt filmer som er fullspekket - og tror jeg kan elske en filmatisering av boken.

Altså, jeg er ikke fjernere enn at jeg ser at dette er en fantastisk bok, og jeg har ingen problemer med å anbefale den til andre. Det er ikke deg, det er meg.

19/52 "Blendet"



Eg tek ein lynkjapp nr. 19 i novelleutfordringa .

Novelle nummer 19 er skrive av Nina Lillelien. Ho kjem frå Rjukan og er like gammal som meg. Ho skreiv "Blendet" til Gyldendal si novellekonkurranse for ungdom i 1997. Da var ho 17 år gammal. Akk, folk er jo så flinke. "Blendet" finn de på trykk i antologien Dugg, 36 noveller for ungdom, gitt ut same år.

Nina Lillelien: "Blendet"

Handlinga tek til med ei skildring av miljøet. Vi skjønar at dei er på ein slags institusjon. Det er sterilt, kvitt og andre menneske. Det skjerer i augene til Idun, det er nett som ho blir blenda. Så begynner tankane hennar å vandre. Ho tenkjer attende til varme sommardagar på Sørlandet. Ho er femten år og omringa av svaberg, is og bikini. Den første kjærleiken kjem snikande. Thomas. Dei er saman kvar dag og ho blir så forelska at ho ikkje veit kva fot ho skal stå på. Sjølv verkar han ikkje interessert i noko meir enn vennskap. Ein dag får ho vite kvifor.

Novella hoppar fram i tid og ho er heime i Oslo. Ho og venninna ruslar rundt i gata ein fredagskveld da ho møtar att Thomas. Ein gjeng med fulle gutar kjem gåande bak dei. Det skjer fort. Slag og spark, og Thomas som ligg i ein blodpøl. Vi er attende i notida. Institusjonen. Ho og venninna skal besøke Thomas. Idun kjenner sola svi i augene, men denne gongen blir ho ikkje blenda.

Eg likar best begynninga og slutten på novella, der synest eg språket utpregar seg. Stemninga er meir lada, og skildringane er kjenslevare. Resten blir litt for enkelt. Det går mest i dialog. Dei fine skildringane kjem likevel til syne, og ho avsluttar kvart avsnitt med treffande, gode ord.

Jeg gikk ikke hjem, jeg svevde.

Når eg veit at ho berre var 17 år da ho skreiv det, let eg meg likevel imponere. Novella er skrive for og av ungdom, og ho held på spenninga heilt til siste slutt. Temaet er alvorleg og kontrastane er synlege. Det er utan tvil ei god novelle.

Anbefalast.

18/52 "Blå amazon"



Er vi i veke 19 alt? Her har eg lyst til å skrive eit heilt avsnitt om kor tida flyg, at det snart er 17. mai, at huset må målast og at det er like før eg får omkring 200 eksamenar som skal sensurerast. Men eg skal la vere. Eg er ei veke på etterskudd, og kjem susande med novelle nummer 18 i novelleutfordringa. Denne gongen tek eg Gro Dahle si novelle "Blå amazon", og ja, ho står i læreboka til elevane mine (ser dykk eit mønster her?)

Gro Dahle: "Blå amazon"

Hovudpersonen i novella er ein mann med ein bil. Ein blå volvo amazon. Det vil vere ei kraftig underdriving å seie at denne mannen er glad i bilen sin. For han er kanskje bilen det viktigaste i livet. Det kjæraste han har. For han er bilen ei ho med bua munn, hofter, mage, rygg og ein bakende. Ei han kan kjæle med. Han tek ho med ut på tur, og plukkar opp tre haikarar. Tre unge jenter. To i baksetet, ei framme. Han blir merksam på kor dei sit. Ho og han. Han ser på ho, dei tronge kleda. Ho luktar tyggis. Det blir med eitt vanskelegare å puste. Han opnar vindauget. Kjenner sveitten piple. Når han løftar handa for å ta drops i hanskerommet, streifar han låret hennar. Jentene i baksetet ler. Ler dei av han? Han blir irritert. Vil vise dei. Når mannen går ut av bilen for å tisse, høyrer han den velkjende bilmotoren. Han blir kald. Snur seg og ser bilen forsvinne bortover vegen. Jentene stikk av med bilen. Han spring etter, men må sjå seg tapt. Han kastar seg ned i graset, ensar ikkje noko anna. Det blir mørkt ute før brusinga i hovudet hans tek slutt.

Eg synest dette er ei god novelle. Ho skildrar forholdet mellom ein mann og bilen hans. Hendingane er synlege, men det er likevel mykje usagt mellom linjene. Vi skjøner at mannen er ein enkel, beskjeden person og at bilen gir han sjølvtillit. Utan bilen er han ingenting. Når jentene sit i bilen, blir augneblinken utvida med korte, nesten fomlande setningar. Det stakkato språket synleggjer mannen sin nervøsitet. Når jentene stel bilen, senkar tempoet seg og mannen kan få attende fatninga.

Novella har ei kompakt handling, og mykje indre handling. Eg er fornøgd, og elevane pla vere det.

Anbefalast!

Lysnatt


Alice Hoffmann: Lysnatt, 205 sider

No har eg også lest ho! Etter å ha lese bloggar etter bloggar skamrose denne forfattaren, måtte eg berre finne ut kva som var så spesielt. Eg gugla litt her, litt der, måtte finne ut kven av dei mange bøkene det høva seg best å starte med. Valet blei Hvite hester og Lysnatt. Sjølv om Hvite hester var debuten, starta eg med Lysnatt (omfanget sigra). Og ja, eg blei sjølvsagt fortapt.

Handlinga i Lysnatt går føre seg på øya Martha`s Vineyard i New England. Ekteparet Vonny og André og den fem år gamle sonen deira bur rett ved siden av Elizabeth Renny, ei gammal dame som trudde ho kunne flyge. Ho flagra ut av vindauget og endar opp med eit brekt kragebein og ein brekt fot. Det blir bestemt at Jody, Elizabeth sitt seksten år gamle barnebarn, skal bu hos henne ei periode. Jody blir forelska i André, og gjer sitt ytterste for at han skal oppdage ho. Vonny er klar over det, men har meir enn nok med å overvinne panikkangsten ho har utvikla. Lenger nede i nabolaget bur ein dyrekjær kjempe, redd for å vise seg blant folk.

Eg likte boka kjempegodt! Hoffmann skildrar forholdet mellom André og Vonny, Jody og kjempen, Simon og Samantha på ein fortryllande måte. Det er så fint å lese korleis ho får fram kva som skjer med Elizabeth - eg trudde først det var noko overnaturleg, men forfattaren har rett og slett magiske fingre. Ho får relasjonar mellom menneske til å bli eventyrleg. Eg er fullstendig smitten, og absolutt klar for meir.

God bok!

Mitt bankande hjarte


Alf Kjetil Walgermo: Mitt bankande hjarte, 205 sider

Ukens bokbloggturnebok er Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo. I går blogget Fredrikke, i dag er det jeg og i morgen fortsetter Tiril (som jeg tror hadde feil nettadresse?).

Amanda er tretten år og stormende forelsket i David, den nye gutten på skolen. Jenny, Amandas bestevenninne, er slank, vakker og har fine former - men Amanda er fremdeles flat som en pannekake. Amanda og David tilbringer mye tid sammen, men Amanda er usikker på følelsene hans. Er han forelsket i henne, eller ser han på henne som en venn? På naustfesten til Gekki skal David til å kysse henne, men så blir alt svart. Amanda våkner opp på sykehuset og får beskjed om at hun trenger nytt hjerte.

Jeg hadde ikke lest noe om boken på forhånd, og trodde jeg skulle lese om nok en ungdomsforelskelse (ikke at det er noe galt i det, for all del. Vi liker sånt!). Med ett blir temaet så mye mer alvorlig - hjertesmerter får dobbel betydning, og vi får høre hvordan det er å nærme seg 14 år, stupforelsket, og samtidig kjempe for livet. Amanda går fra å være som tenåringer flest; bekymret for om hun noensinne vil få større pupper, til å måtte bruke rullestol for å ikke slite seg ut. Nå vet hun ikke om hun venter på livet eller døden.

Eg var så glad i dei. Men kunne eg vite at eg kom til å vere glad i dei med eit nytt hjarte? Det var ikkje eingong sikkert at eg ville kjenne dei igjen. Eg hadde sett ein film om ein mann som mista minnet. Han kjende ikkje igjen mora si. Var det ikkje verre å miste hjartet enn å miste minnet?
Eg ville ikkje miste hjartet mitt?
- Tenk om eg ikkje kjem til å vere forelska i David lenger! gret eg.


Alf Kjetil Walgermo har skrevet en vakker og sårbar bok, med skildringer sterkere enn tusen. Selv om Amanda venter på en hjertetransplantasjon, er hun fremdeles en jente på tretten år som forsøker å kapre hjertet til David. De spiller Zelda og drømmer om å bygge en flåte og seile til Panama - akkurat som den vesle tigeren og den vesle bjørnen. Amanda trenger å få være Amanda, ikke bare jenta med det store hjertet.

Eg har venta på eit nytt hjarte i tolv dagar.

Det er en nydelig, nydelig bok. Anbefales hjerteligst.

Tragikomisk


Jonas Gardell: En komikers oppvekst, 242 sider

Jonas Gardell er for dei fleste kanskje mest kjend som ein svensk artist og komiker, men han har også skrive fleire romanar - og han skriv godt.

Dette er første del av ein trilogi. Denne boka tek for seg barneskuletrinnet, medan dei to andre bøkene set fokus på ungdomsskulen (En ufo gjør entré) og overgangen frå ungdomsskule til vidaregåande (Jenny). En komikers oppvekst tek for seg barndommen til Juha Lindström, som bur i den lille forstaden Sävbyholm i Sverige. No er Juha ein vaksen mann, ein nokså berømt komikar, som stadig ser seg attende. Han reiser rundt med showet sitt, som vi får små innblikk i. Hovudforteljinga er det sjetteklassingen Juha som har. Juha bur saman med far, mor og lillesøster Marianne. Han er ikkje spesielt populær, og kompenserer med å vere klovnen i klassa.

Juha sine foreldre valde å flytte frå store, travle Stockholm for å gi borna ein trygg og harmonisk oppvekst i lille Sävbyholm. På ein liten stad er det vanskelegare å gøyme seg, og verst får dei det som ikkje følgjer straumen. Nabojenta Jenny har umoderne klede og stygg hårfrisyre, noko som gjer ho til eit ynda offer. Thomas, ein annan gut i klassa, har tysk mor, og blir hardare råka enn Jenny. Thomas og Jenny er dei beste vennene Juha har, likevel sviktar han dei til fordel for dei andre i klassa. Gong på gong. Popularitet er viktigare enn vennskap, og maska sit godt. Den vaksne Juha let derimot maska falle, og skriv fleire brev til Thomas. I breva kjem det fram kor stor plass barndommen framleis har i livet hans, og kor mykje han angrar på at han aldri forsvarte han.

Det er ei sterk bok. Ho spelar på fleire element, men det er det sårbare temaet mobbing som tek hovudfokuset. Barn kan vere grusomme mot kvarandre, og nokon kjem seg dessverre aldri vidare. Både mobbar og offer. Eg visste ikkje at det var ein trilogi før eg gugla boka i dag, og eg skal definitivt lese dei to andre bøkene.

God bok!