RSS

Årets siste bok


Nick Hornby: Slam, 266 sider

Årets siste bok ble mitt første møte med Nick Hornby. Hornby er kjent for å ha skrevet bla High Fidelity, Tribunefeber og Gutter er gutter - alle filmatiserte, så det var på tide jeg ble nærmere kjent med denne forfatteren. Dog visste jeg ikke at Slam er en ungdomsbok. Jeg leste ikke så mye på coveret denne gangen, og regnet med det var en av de mange Hornby-bøkene lesesirkel-venninnene mine stadig anbefaler. De mener nemlig at jeg og Hornby er som skapt for hverandre. Litterært altså.

Attenåringen Sam ser seg tilbake og forteller hvordan det var å bli far som sekstenåring. Han er en helt vanlig femtenåring, liker å skate som sitt store forbilde Tony Hawk, og lever ungdommens glade dager hjemme på rommet sitt. Helt til moren hans ser seg lei av sofasliting og overtaler ham til å treffe venninnens datter, Alicia. Og så skjer saker og ting raskere enn alle involverte er klar over.

Det skjedde for et par år siden, dette med at alt gikk greit, og det vil si at jeg var femten, nesten seksten. Og jeg vil nødig høres stakkarslig ut, og jeg er ikke ute etter at dere skal syns synd på meg, men denne følelsen av at livet mitt var OK, var noe helt nytt. Det var noe jeg aldri hadde følt før, og jeg har egentlig ikke følt det siden heller.

Slam minner meg om filmer av typen "Hjelp, jeg er gravid" (bortsett fra at dette ikke er en pissedårlig film, men en passe god bok - og mannen er byttet ut med en guttunge), der typen får panikk og opplever å miste kontrollen. Sam blir flere ganger slynget inn i fremtiden, og opplever ulike scenarier sammen med barnet sitt. Hornby har et friskt og treffende språk, og det er en morsom og underholdende bok. Likevel følte jeg meg litt eldre enn målgruppen, og ser frem til neste bok - for de litt mer voksne.

Hornby gav mersmak. Nå skal jeg forberede årets siste utskeielse (nå snakker jeg om mat, altså). Ute er det full storm.

Godt, nytt år alle sammen!

Oppskrift på suksess


Victoria Hislop: Øya, 452 sider

Eg innrømmer det gjerne. Slik enkelte aldri skal lese Knausgård, Isfolket, Drageløperen og andre bestseljarar, var denne boka mi utvalde "skal aldri lese"-bok. Kvar gong nokon spurde meg om eg har lese Øya, kunne eg stolt medgi at, nei, det har eg ikkje. Eg har ikkje tenkt å lese ho heller. Tenk. Kvifor ikkje? Derfor. Nemleg. Men så opplever eg at elev etter elev dreg fram denne boka og vil diskutere ho. Og da smeltar sjølvsagt eit lærarhjarte. Skal eg prakke bøkene mine på dei, så må eg jaggu tole det tilbake. Møte dei på halvvegen. No skal endeleg nyfikna stilnast. Kva er det eigentleg som gjer denne boka ein suksess? Jau, no skal du høyre.

Leprakolonien på øya Spinalonga er eit historisk faktum. I 1903 blei det bestemt at alle spedalske skulle plasserast på øya, isolert frå omverda. Dei sjuke skapte sitt eige samfunn, bygde eigne bustadar, skular, butikkar, sjukehus, kafear og kyrkjer. Det var ikkje forbudt for friske å gå i land, men dei måtte følgje visse reglar som til dømes ikkje å ta dei sjuke i handa, eller ete ved same bord som dei. I alt 760 menneske blei plassert på øya, og 36 blei fødde der. Viste den nyfødde ingen teikn på lepra, blei han teken frå foreldra og adoptert bort. Av frykt for å bli ført til øya, heldt mange sjukdommen skjult. Mødre, fedre, små born blei tekne frå familiane sine og sendt til Leprakolonien. For mange var det ein lagnad verre enn døden.

Boka er oppbygd etter verdas eldste oppskrift. U-svingen. Lykke - ulykke - lykke. Eventyrformelen. Personane verkar ikkje å ha særleg samansatte personlegdommar. Anten så er du ein sjølvoppofrande fiskar som aldri klagar, ein rundbrennar som aldri får nok, den snille dottera som ikkje unnar seg lykke eller den andre dottera som set eiga lykke framom alt anna. For det er sjølvsagt to søstre med i dette eventyret. Den gode og den onde. Anna og Maria. Den eine vakrare enn den andre. Dei bur på Plaka, ei lita gresk øy like utanfor øya Spinalonga, Leprakolonien. Dei lever eit trygt og godt liv saman med mor og far. Heilt til mor oppdagar lepraflekkar på huda og blir sendt til den frykta Leprakolonien. Her må ho skape seg eit nytt tilvere, utan familia si. Tvers over havet må far oppfostre døtrene aleine. Mor kjem aldri attende.

Hislop har ein forkjærleik for Kreta og har bygd ein eventyrleg roman rundt den historiske øya. Dette er ikkje berre historia til dei attverande som må sjå sine kjære bli frakta til Leprakolonien. Det er opplevingane til dei sjuke, dei nye tilhøva dei skapar seg på øya. Korleis dei finn seg til rette med lagnaden sin. Nokre band blir brotne idet båten legg til land ved øya, og nye, sterke band blir knytt. Andre band ser ikkje eingong ut til å breste, sjølv med eit hav, eit anna liv mellom. Ho fortel om venskap og familie. Blod er tjukkare enn vatn, og det ligg heile tida som ei ramme rundt.

Øya har alt ein roman treng for å halde lesaren gåande. Ikkje før eg har tenkt at ting begynner å roe seg, er eit nytt spenningsmoment på pletten. Somme tider blir det litt for mykje av det gode, klisjear og velbrukte frasar slost om merksemda, og ein kan nesten forveksle boka med ein Harlequin-roman:

Hvis han tok denne jomfruen nå, ville han bli nødt til å forlate Plaka. Selv om han hadde deflorert utallige jenter tidligere, kunne selv ikke han bringe skam over den skjønne Maria, og dessuten var det en stemme inne i ham som formante ham til å styre lystene sine. Det var på tide å slå seg til ro.

Språket er prega av mykje skildring, og dei første tre-fire sidene irriterte eg meg grenselaust over kor mykje forfattaren gjentok enkelte ord. Meir og meir, fleire og fleire, tyngre og tyngre. Eg trur eg talde fem gongar på eit par sider. Etterkvart som eg kom lenger inn i historia, la eg frå meg kritikarbrillene og begynte å drøyme meg vekk. Sjølv om Hislop har laga ein roman heilt etter oppskrifta, er det likefullt ein roman. Det er ikkje noko gale i å fengje lesaren fordi ein tyr til velbrukte triks, nettopp til det formålet å underhalde lesaren. Visst irriterte eg meg over enkelte ting, men eg likte boka og skal innrømme at eg knapt greidde å leggje ho frå meg etter 200 sider. Av og til er det greit å la sidetala lede vegen. No lyt eg finne meg ei ny "skal ikkje lese"-bok. Men det er mest på trass.

Julebøker. Med mer



Mens barna koser seg med alskens godsaker fra julestrømpa og julemorgen på barne-tv, ser jeg mitt snitt til et aldri så lite blogginnlegg. I dette innlegget var jeg freidig nok til å påstå at ingen skulle få bøker i julegave av meg. Vel, det holdt ikke så veldig lenge. Og nå håper jeg ingen av de heldige utvalgte leser denne bloggen. I alle fall ikke før sent, sent i kveld. Men jeg er rimelig sikker på at det ikke er noen overhengende fare for akkurat det. Så, disse bøkene skal jeg gi bort i år:

Nå hadde jeg tenkt å fortelle hva som er til hvem, men mannen min begynte å hisse seg opp og forstår ikke hvorfor jeg skal avsløre dette før julekvelden. Søtt av ham å tro at noen av de tiltenkte leser bloggen.. Her er i hvert fall bøkene. Spesielt interesserte kan gjerne gjette på mottaker;)











Disse kan jeg i hvert fall avsløre. Minstemann elsker Vrimlebøkene, og skal få Nattvrimleboka og Sommar-vrimleboka av oldefar (Haugen bok er kjekk å ha når overraskende penger dukker opp - og mor er lei av å gå i butikker. Den raske leveringstiden imponerer meg stadig.). Sistnevnte bok skal også søskenbarnet på to og et halvt få, i tillegg til Toto vil vinne. Eldstejenta skal bli introdusert for Ella og de andre. En serie jeg har hørt mye flott om.









Av alle disse, har jeg kun lest Vrimlebøkene selv. Fortell gjerne hva du synes, gode eller dårlige valg?

Nå skal vi spise en goood julefrokost og siden på et par gaveleveringer og oldeforeldrebesøk. Med mer. Før selveste kvelden.

En riktig god jul ønskes alle mine bloggvenner!

ps. Alle bildene er tatt fra verdensveven.

pps. Sjekk ut bloggen til Vestlandets leirgjøk. Hun feirer bloggejubileum (bloggileum?) i januar, og slår på stortromma med give away.

En dåre fri


Beate Grimsrud: En dåre fri, 510 sider

Knirk og flere andre bloggere har planlagt å lese nominerte bøker sammen, og første bok ut er denne, i dag 22. des. Siden jeg ble ferdig med boken for to dager siden tok jeg meg friheten til å hive meg med. Denne gangen. Nå skal jeg omsider lese denne Øya alle snakker om.

Jeg låser aldri døren til leiligheten. Jeg går gjennom parker og mørke gater sent på kvelden. Jeg er ikke redd for fugleinfluensa eller kugalskap. Det angår ikke meg. Jeg tenker: All fare kommer innenfra.

Boka er en blanding av fiksjon og selvbiografi, men hvor grensene er trukket, vet jeg lite om. Jeg har forsøkt å lese minst mulig om både boka og forfatteren - for å gjøre meg opp en egen mening, både med tanke på leseropplevelse og bloggomtale. En dåre fri handler om norske Eli, som flytter til Sverige for å gå skriveskole. Hun liker seg så godt at hun blir svensk. Svorsk. Dårsk.

Eli er Eli, men hun er også Emil, Erik, Espen Askeladd og prins Eugen. Hun føler seg kjønnsløs og ønsker å skifte kjønn, men til hvilket? Hun forteller historien sin. Oppveksten, følelsene, tomrommet, terapien, den evige trangen til å skrive, skape, utforske. Hun er en kunstner og former vakre setninger av ord. Setter dem sammen, gir dem mening i kaoset. Hun går inn og ut av psykiatriske institusjoner, knuser i stedet for å si. Vil oppleve smerte, føle lidelse.

"Verdens virkelighet skapes av oss. Hver og en som vil være virkelig, må være ubunden", sier prins Eugen. Emil og Espen forstår ikke hva det betyr. Erik later som han forstår. jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å skrive det ned. Det er min frihet.

Skrivekunsten har overtaket. Hun er et fortellertalent - må skrive for å overleve. Hun skaper barnebøker, romaner, noveller, drama. Mottar priser for sin fantasi. Alle vil ha en bit av Eli. Selv vil hun ikke være. Men samtidig vil hun. Hun er ingen dåre. Hun er sammensatt, flerfoldig, hun er. Grimsrud skriver råbra. Eli ser personene, handlingene, verden, fremover, bakover. Barnslig, voksent. Enkelt, komplisert. Hun forklarer så godt at vi forstår. Vi vil henne vel.

Boka forteller om en liten jente som mister seg selv, men finner fortellingen. På vei tilbake til seg selv, finner hun oss, leserne. Hun skildrer et kaotisk indre med en fenomenal forfatterstemme. Det er en viktig roman. Sterk. Skrøpelig. Nødvendig.

En dåre fri er en god bok og fortjener absolutt å bli nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Den er noe så sjeldent som dobbeltnominert, både fra Norge og Sverige, og øker dermed vinnersjansene (noe den forøvrig sikkert ikke trenger. Boka vinner helt sikkert. Og det kommer fra meg, som e-helsker Innsirkling 2 av hele mitt hjerte.) Heia dåren!

Den eneste forskjellen på meg og en som ikke er gal, er at jeg ikke er gal.

Jeg fant, jeg fant - en bok. Et fortellertalent. Så ble jeg målbundet. Anbefales!

Bon apetit!


Guro Usterud mfl: Godt å gi bort, 175 sider

Eg må innrømme at eg blei litt skuffa da eg vann denne boka i Samlaget sin julekalender. Ei oppskriftsbok? Til meg? Som ikkje kan fordra å lage mat. Jaja. Så fekk eg boka i posten førre veke. Den vakre framsida gjorde skuffelsen bittelitt mindre. Så begynte eg å bla litt i boka. Fine bilete. Hmm. Kjende skuffelsen krympe enda litt meir. Korleis lage syltetøy. Sunne salatar. Krympinga held fram. Så godt det ser ut. Kjenner eg får lyst til å prøve meg fram. Rullekake. Biscotti. Müslikjeks. Ser for meg neste gong eg skal ha jentene på besøk. Sjokoladetrøflar. Nougat og marsipan. Godt til jula. Betre til kaffien. Ok. Eg er seld. Skuffelsen er ei rosin og eg puttar ho i munnen. Tyggjer og svelgjer. Men framleis svolten. No skal det kokkelerast.

Godt å gi bort er ei inspirerande bok med oppskrifter på mat og drikke ein kan gi vekk i gåve. Porsjonane er passelege og kan pakkast i fine øskjer, glasflaske og andre høvelege omslag. Ein kan sjølvsagt bruke vanleg innpakking, men det ser så mykje meir delikat og spanande ut på denne måten. Tenk å få store sjokoladecookies innepakka i eit CD-etui, eller rugbrød elegant surra inn i papir og tråd. Sjokolade med tørka jordbær, eller frokostblanding med korn og müsli. Pesto og Sara Bernard. Alt heimelaga og nydeleg innepakka.

Eg burde nok ha prøvd ut ei oppskrift eller to før eg kastar meg over tastaturet, men eg stolar fullt og heilt på forfattarane. Oppskriftene verkar enkle, råvarene er å få tak i, og så ser det kjempegodt ut. Eit bilete seier som kjent meir enn tusen ord. Sjølv om det er porsjonar berekna på å gi bort, er det ikkje noko i vegen for å behalde godsakene sjølv. Dei vakre bileta gir meg vatn i munnen og kleie i fingrane. Det bur visst ein kokk i meg likevel. Det spørs berre om eg er noko tess.

Psst. Eg er nyst ferdig med Grimsrud si En dåre fri, og tenkjer å hive meg på Knirk si samlesing. Omtale kjem difor ikkje før 22. des. (Dersom eg ikkje får beskjed om anna, da.)

Innsirkling 2 - the movie


Carl Frode Tiller: Innsirkling 2, 400 sider

Denne boka fekk eg av Aschehoug, og takk og pris for det, elles hadde eg kanskje ikkje lese desse bøkene i det heile tatt. Nokosinne. Eg grøssar ved tanken. Dette er den beste boka eg har lese i år. Og tru meg, eg har lese mange gode bøker i år. Fy flate for ei bok! For eit språk, for ei handling, løyndommane, avsløringane. Eg er heilt matt her eg sit. Eg ber dykk: Ver snill og les denne boka. Begynn gjerne med første boka, Innsirkling, få på plass grunnlaget, bli kjend med David gjennom ungdomsvennen Jon, stefaren Arvid og ekskjærasten Silje - brevskrivarane. Oppføgjaren kan godt lesast aleine, men de går glipp av ei fenomenal spenningskurve.

Oppfrisking: I Innsirkling får vi vite at David har mista hukommelsen. Ei biletannonse i avisa oppmodar dei som har kjennskap til han om å skrive brev, for å gi han minnene tilbake. Ved hjelp av desse breva får vi sirkla inn ikkje berre kven David er, men også stoda til brevskrivarane. Men no: Over til Innsirkling 2.

Denne gongen er det også tre brevskrivarar, og Ole, oldesgut og barndomskamerat av David, er førstemann som tek pennen fatt. Han har eit vanskeleg forhold til foreldra, som bur i nabohuset, og kona som slit med store humørsvingingar. Eg vil ikkje røpe meir, men kan seie at det er så avhengigheitsskapande å få ta del i desse historiene at eg ville rive meg i håret da Ole si historie blei bytta ut med Tom Roger.

Tom Roger, ein muskelbunt og tidlegare kompis av David, har nyst blitt saman med småbarnsmora Mona. Han kjem frå ein lang generasjon av småkriminelle og drøymer om eit betre liv. Det tok sjølvsagt ikkje lang tid før eg var like oppslukt av desse personane, og følgeleg like oppgitt når Tom-Roger si historie sluttar og Paula tek over.

Paula, ei eldre kvinne og tidlegare bestevenninne med mor til David. Vi får vere med når sonen og sonesonen besøker henne på gamleheimen. Og det er her dei saftige løyndommane kjem rullande...

Boka/bøkene i seg sjølve er eigentleg nok, fantastisk litteratur berre det. Men når avsløringane på slutten av boka kjem for ein dag, tok det verkeleg av, og no ser eg for meg store ting altså. Eg forventar ein trilogi, minst. Tiller er ein psykologisk meister. Måten han skildrar dei mellommenneskelege relasjonane, personlegdommane, og dei bortimot psykologiske analysene er heilt forbløffande. Han inviterar lesaren inn i djupna på personane, og det er nærmast suggererande å få kome så nært innpå.

Innsirkling 2 - the movie. Eg var inne på det med Innsirkling, men denne gongen må eg gå grundigare til verks. Kva er det med denne tittelen? Eg kunne ikkje sagt det betre enn Kasiopeiia: Det høyres ut som ein film. Kvifor har forfattaren (eg går sjølvsagt ut frå at ein som har skrive ei slik bok ikkje har bestemt denne tittelen) gått med på å kalle boka si dette anonyme, fargelause namnet - som ikkje er i nærleiken av å avdekkje kor mykje fint denne boka har i seg. Tenk på alle denne tittelen skyv frå seg, men det er kanskje det som er meininga? At ein må fortene å få lese boka. Gjere seg opp ei eiga meining, trass namnet, og på den måten gjere seg verdig lesaropplevinga. Eller er det kanskje eit salstriks for å få tak i lesarskaren som fell for nettopp slike titlar? Eg veit ikkje. Namnet eller ikkje, ho duftar like søtt.

Med det same eg har merksemda, har eg ein annan sak på hjartet. Dette fenomenet med å ikkje ville lese det "alle andre" les. Eg skjønar poenget. Tiller er i ferd med å vekse i Knausgårdisk fart. Sjølvsagt vil vi vere dei første, og helst dei einaste, som oppdagar storslagen litteratur. Vi vil rope det ut, blogge i det uendelege. Høyr her, eg har lest ei fantastisk bok, fann ho i ein vekkgøymt bokhandel i ei trong bakgate i Praha, dei hadde berre eitt eksemplar. Når det blir allemannseige misser vi interessa. Det var eg som oppdaga det først. Hah, eg likte han lenge før deg. Ja, og eg las han lenge før du var fødd. Og slik held vi fram.

Ikkje ver ein av dei som bestemmer seg for å ikkje lese Innsirkling-bøkene. Ver så snill. Det er faktisk ein grunn til at folk likar desse bøkene. Ja, eg veit det ikkje skal mykje til før eg er frå meg av begeistring og nærmast genierklærar forfattarar. Eg let meg imponere, eg innrømmer det. Til mitt forsvar skal det heller ikkje mykje til før eg går motsett veg. Visst er eg litt mildare i omtalane mine dersom boka sug, eg har folkeskikk, sukrar litt. Men no. No må heile bøssa tømmast. Fordi den er god. Og gode bøker fortener ære. Løfta fram. Hylla.

Ver snill og les desse bøkene. Snarast!

Jul, jul, jul!

No fekk eg plutseleg litt tid mellom hendene (elevane mine har munnleg prosjekt og treng ikkje at eg heng over dei, så eg sit i staden og gløttar over datamaskina. Dersom lærarar les dette: Eg er fullt tilgjengeleg og brukar ikkje å surfe i timane. Men det er så kjedeleg å berre sitje og vente), så da kan eg hive meg i gong med den neste lista. Julelista. Som nemnt i forrige innlegg, kjem denne frå Bokdama.

1. Kva bok ønsker du deg til jul?

Eg har til ei kvar tid 100-vis av bøker eg ønsker meg, men dersom eg skal velje ut ei, må det bli Petter Schjerven si Nostalgisk ordbok, dugande til både undervising, hyggje og sikkert uendeleg mykje meir. Her kunne eg nok ha vore kynisk og kjøpt ho til mannen min, som eg veit også hadde satt pris på ho, men det skal eg ikkje gjere. I år skal han få klede, som han stadig masar om, men eg nektar å kjøpe, fordi han legg frå seg klede overalt og har skåpa fulle av ubrukte klede fordi dei klør, har for open hals, er for korte i armane, for kalde, for tynne, for sære og no må eg ha ei pustepause fordi eg blir altfor opphissa av dette temaet (det må påpeikast at eg ikkje meinar seksuelt). Kvifor eg avslørar at mannen min skal få klede her, tenk om han les det? Tru meg, det gjer han garantert ikkje.

2) Hvis du fekk gi ei bok til kva som helst kjend person, kven ville du ha valgt og kva bok ville du ha gitt? Skriv gjerne kvifor.

Eg ville ha gitt Erlend Loe si bok Mixing Part til Nigella Lawson. Engelsk oversett, sjølvsagt. Så ville ho forhåpentlegvis ha fått seg ein god latter. Dei som har lest boka, veit kvifor.

3) Nemn ei bok du har planar om å gi bort i julegåve.

Eg trur faktisk ikkje eg har tenkt å gi ei bok i julegåve i år (ååå??). Eg prøver alltid å variere gåve, slik at dei som fekk klede sist, får ting (eller leike dersom det er born) neste gong. Ettersom dei fleste fekk bøker sist, bør eg for husfredens si skuld gi noko anna i år.

4) Har du ein spesiell juletradisjon du følgjer opp kvart år?

Vi hentar fram julepynten (som er fordelt over tre kasser) 1. søndag i advent og julepyntar huset. Helst eit nyvaska hus. Julestjerne, adventstake og litt nissar og anna småpjask. Lillejulaftan pyntar vi juletreet og et graut med mandel i. Marsipangrisen er ikkje nokon av oss særleg begeistra for, så vi pla kjøpe ein sjokoladenisse. Andre faste ting eg kjem på, er familiemiddag (julesteik med kålrotstappe nam nam) med påfølgjande selskap 1. juledag i anledning svigerfar sin bursdag. Familieselskap hos tanta mi tredje eller fjerde juledag (i år reiser ho og familia til Thailand, så den tradisjonen skrantar. Tru om eg må kalle inn til familieråd?)

Elles er det årleg tradisjon å dra på teater og sjå Putti Plutti Pott, feire Santa Lucia og ha nissefest i barnehagen, og benke oss framfor tv-en og sjå Tre nøtter til Askepott. Sistnemnde er det for så vidt borna som har tatt over, mens vi vaksne spring rundt og gjer dei siste juleforberedingane. I år skal eg og eldstejenta på kino og sjå Reisen til julstjerna. Den filmen såg eg for første gong på kino saman med morfaren og eldstebror min. Eit godt juleminne.

5) Kva slags julemat har du alltid på bordet ditt til jul?

Svineribbe, fåreribbe, vigramør, kålrotstappe (som vi kallar kålerabistappe), surkål, rødkål, poteter, gulrøter, feitt (sistnemnde får vi ikkje hos svigers - helsefrikane).

6) Kva ønsker du deg til jul i tillegg til boken/bøkene over?

I likskap med Bokdama, ønsker eg også meg ei kaffimaskin. Eg trur dessverre ikkje at eg får det i år, får sjå. Av og til har eg lyst på berre ein kopp kaffi, og da orkar eg ikkje å trakte ei heil eller halv kanne - da må eg sete og syns synd i meg sjølv i staden. Forferdeleg. Elles ønsker eg meg tørketrommel, klede og modular (skap) frå Kvik eller IKEA til vaskerommet.

Kva med deg?

Nytt leseår i møte

Bildet er tatt fra verdensveven

Jeg har ikke engang kommet i gang med alle bøkene jeg planla for 2010, før 2011 kommer kastende på meg. Et nytt leseår krever selvsagt nye mål - og dermed er den nye leselista i gang. Bloggerne bak Stines notater , Migrating Coconuts og Julies bokbabbel er noen av de som allerede har listet opp målene for 2011. Nå begynner det å bli noen dager siden, og jeg er så treig av meg at enda en ny liste har begynt å florere før jeg i det hele tatt har rukket å sette meg mål. (Den nye listen vil selvsagt også komme innom bloggen min. Jeg er da ikke laget av stein.)

10 lesemål for litteraturåret 2011

1. Jeg har lenge hatt planer om å lese mer krim. Planen har så langt ikke vært veldig effektiv, men nå. Nå! Jeg har tenkt å snuse litt på Läckberg, Mankell, Nesbø og hun jeg aldri husker navnet på - noe på M, Minette Walters - er det en?

2. Lese mer på engelsk. Det er pinlig, men jeg har fremdeles ikke tatt meg tid til å lese på Kindlen jeg på død og liv skulle ha. Jeg har kommet så langt som å fylle kindlen med Austens Northanger Abbey - og den blir nok årets første engelske bok.

3. Jeg ser at mange har mål om å lese flere norske debutanter, der føler jeg at jeg dekker nok. Jeg er veldig begeistret for norsk litteratur, og spesielt debutanter, så jeg kommer nok til å fortsette å fylle hyllene med disse. Så målet lyder: Å fortsette med norsk litteratur. Heia Norge!

4. Å faktisk lese bøkene jeg har i bokhylla i stedet for å komme draksende med nye, lånte, gamle, må ha og fylle på. Umiddelbare titler jeg kommer på, er Siri Hustvedt, Linn Ullmann, Harald Rosenløw Eeg (som forresten kommer på skolebesøk førstkommende mandag, og jeg har ikke lest noe av ham ennå. Ik!)

5. Lese flere utenlandske klassikere. Dickens, Irving, Lee, og det er mulig jeg forsøker meg på noen russiske (og så kjenner jeg frysningene komme. Tror jeg bryter det målet, gitt).

6. Tro om jeg omsider greier å lese Kristin Lavransdatter? Jeg har lest et par hundre sider, men la den fra meg. Ikke fordi jeg ikke likte den, det ble vel bare sånn. Du vet..

7. Lese flere norske klassikere. Jeg trodde jeg hadde god dekning på det området, men jeg mangler likevel maange. Duun, Falkberget, Lie osv osv.

8. Hmm, hmm.. Lese Don Quijote kanskje? Jeg har visst allerede begynt i drømme, så kanskje det er på tide nå?

9. Lese flere novellesamlinger. Jeg har lenge hatt planer om å lese Ingvild H. Rishøis La stå! . I 2011 passer det fint å gjøre det.

10. Fortsette å lese og skrive. Hver for seg og om hverandre.

Hva er dine lesemål for 2011? Få høre!

Den rette

Dråper samlet seg
tunge som kloder
silke gled, falt,
grovt sukker rispet
gjennom ru årer,
honning smeltet i solen

da du la hånden
over min bare arm.
- Engelke Revold

Sånn. Akkurat sånn kan en god bok få meg til føle, tenke, dikte, håpe. Den rette boken.

Jeg er fortapt i Carl Frode Tiller, og tror han skrev Innsirkling 2 kun for sånne som meg. En som kan gå av skaftet for en god bok. Jeg drømmer meg bort i språket, forgaper meg i karakterene, kjenner på følelsene. Fryser på tungen.

En ordentlig ungdomsbok

Det er duket for Cappelen Damms siste bokbloggturné i år, for min del i alle fall. Vi har kommet til nr. 33, og det er Linde Hagerups Get used to it som skal til pers. For ordens skyld, ja, hun er barnebarnet til selveste, fantastiske, språklyriske Inger Hagerup, og dermed også niesen til Klaus Hagerup (og følgelig også i slekt med de andre, mindre kjente Hagerup-ene). Hun har med andre ord mye å slekte på. Etter litt gugling har jeg funnet ut at hun kom inn på Skrivekunstakademiet som purung 17-åring, hun har vært medredaktør av Vagant og er fast spaltist i Fredriksstad Blad. Hun er født i 1968 og debuterte i 1999.


Linde Hagerup: Get used to it, 191 sider

Get used to it er oppfølgeren til Ingen som røyker hopper strikk, en ungdomsroman fra 1999. Det er 1981, hovedpersonen Billie (oppkalt etter Billie Holiday) og vennene hennes skal begynne på ungdomsskolen, og alt er nytt og annerledes. Som om ikke det var nok å få skolens mest berykta lærer i matte, kommer Cordelia flyttende fra USA og skal gå i klassen deres. Hun har langt, flommende rødt hår og minst like store pupper som Billie. Hun klassifiseres selvsagt raskt som fiende nr. 1.

Hun la hånda over munnen. Det var en smal, hvit hånd med lange, rosa negler. Hun lukka øynene. Vi så på henne. På det røde håret, klærne, puppene, den hvite hånden. Vi var helt lamma.

Så gjespa hun.

Drittkjerring.


Billies foreldre er skilt. Hun har det relativt fritt hjemme, går med politiske buttons, røyker og drikker. Bestevenninnen, Nina, er under litt strengere tøyler, går med Lacosteklær og perleøredobber. Hun har dessuten ansvar for å lufte familiehunden x-antall ganger i løpet av dagen. Unødig å nevne at foreldrene hennes ikke er overbegeistret over Nina og Billies vennskap.

Dette er en ordentlig ungdomsroman, og Hagerup legger ingenting imellom. Vi får høre om alt fra sårbarheten over å være tenåring til nedspying av kompisens hus på fest. Tenåringer som prøver ut, og tøyer grensene - for ikke å glemme ungdommene som gjør slik mora di sier. Hagerup har et språk de unge kjenner igjen, hun skildrer med et freidig og observant blikk. I like it!

Sjuende klasse begynte med en brutalitet vi aldri hadde vært borti før. Silkehanskene fra barneskolen var dratt av og pælma i søpla. Det hadde vært tøft nok på sin måte den gangen, men nå stramma det seg kraftig til. Fra nå av var det ingen der for å ta imot oss hvis vi tryna. Fra nå av hadde vi ansvaret sjøl.

Jeg fikk skikkelige flasbacks til ungdomsskoletiden - lærerne, festene, vennegjengen, usikkerheten, aggressiviteten mot alt og alle. Denne boka er verdt å lese alene for mimringens skyld. Selv om jeg gikk på ungdomsskolen en ti års tid etter Billie og gjengen, kjenner jeg meg godt igjen. Altfor godt. Huffameg..

Ingalill blogget om boka i går, og i morgen avsluttes turneen av Anette.

Anbefales!

Innsirkling


Carl Frode Tiller: Innsirkling, 284 sider

Først det negative

Denne boka har jeg hatt stående i hylla leenge. Planer om å lese den, ja visst, men ingen forestående. Hvorfor, når jeg har hørt så mye flott om denne boka. Beate har blant annet blogget rosende om både denne og oppfølgeren uten at jeg umiddelbart bestemte meg for å oppgradere den i lesekøen. Og nedom ser du hvorfor.

Jeg må innrømme at historien er spennende nok: David har mistet hukommelsen, og en avis oppfordrer bekjente om å skrive brev for å få ham til å huske. Barndomskameraten Jon, stefaren, Arvid og ekskjæresten Silje skriver og det er deres brev vi får lese - og dermed danne oss et bilde av hvem David er. Men ( og her må du følge nøye med) forsiden og tittelen er noe av det kjedeligste jeg har sett. Det fanget rett og slett ikke oppmerksomheten min, og det er hovedgrunnen til at boka ble stående så lenge. Det ble litt sånn. Pow! han har mistet hukommelsen, og pow! Hjelp ham finne tilbake til seg selv. Pow! Som for meg er nesten det samme som = Det ligger en bombe gjemt i Pentagon, og du har fire timer på deg til å finne den før den utsletter hele staten. Pow! Men boka er alt annet enn det. Alt!

Overtalelsen begynner

Beate (og det faktum at jeg hadde boka stående i hylla, ergo har jeg hatt en intensjon om å lese den) hadde allerede plantet ideen i hodet mitt. Intet skjedde. Så kom en e-post fra Aschehoug forlag, om jeg ville ha Innsirkling 2 i posten? Självklart! Det neste var en god venninne som begynte på boka (ja, Ingvild, det er deg). Action! Jeg bestemte meg for å flytte boka langt opp på lista, begynte på den - og ja, da var det altså gjort. Jeg er solgt! Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i år. Utropstegn ganger tre.

Hvorfor boka er en velfortjent Brageprisvinner

Mitt førsteinntrykk av boka stemmer overhodet ikke med innholdet. Jeg vil kalle det en slags oppvekstroman, hvor de ulike brevene - og nåtidshistoriene - sirkler inn både hvem David er, men gir i tillegg et godt bilde av Arvid, Jon, Silje og de andre involverte. Det som er ekstra spennende, er hvordan de tre brevskriverne har oppfattet tingenes tilstand. Måten de nøster opp historiene og beskriver hverandre i brevene. Hva de er enige om, og hva de har misforstått, både hos David og hverandre. Nåtiden og livet deres i dag ligger som en ramme rundt hele den retrospektive metoden boka er fortalt i.

Det er intet negativt å finne

Språket er godt, fortellerstemmene er originale og hele ideen er fantastisk. Beate, nå skjønner jeg hva du mener. Jeg er overbegeistret, og vil gjerne rope ut til alle og enhver om at denne boka MÅ dere lese. La den rykke frem i kø, det tar toppen et par dager å pløye gjennom likevel. Den er bra. Nå skal jeg telte ved postkassa og vente på Innsirkling 2.

50K



Eg vann, eg vann! Hurra, hurra, hurra!!!

Eg starta 1. november. Stoppa 28. november. 50.787 ord og framleis to dagar att til fristen. Eg har skrive ein pissedårleg roman, men greidde det. 50.000 ord og ein roma på under ein månad. Vinnarane får tilbod om å få trykt opp romanen sin i eitt eksemplar og moglegheit til å selje han på amazon.com. Vi får seks månader på oss til å finpusse før vi sender inn den endelege versjonen. Eg skal prøve å finpusse meg til eit eksemplar - kjekt å ha i hylla, men selje han? Aldri. Så bra blir han nok dessverre ikkje. Eg har ymta frampå til vener og bekjende om å få lov til å lese, men (dersom de les dette) så må eg nok trekkje tilbake tilbodet. Elles tør eg ikkje sjå dykk i augene meir.

Men ein smakebit av boka mi kan eg alltids dele (uredigert og rykande fersk):


Ann Helen Kolås Ingebrigtsen (LeseLena): Feitt, 128 sider

Ekteskapet mellom Olaug og Halvor har vore døydt i lengre tid, og når Olaug møter Tormod, den nye spinninginstruktøren i bygda, blæs det nytt liv i kvardagen hennar. Samstundes trakkar tenåringsdottera deira, Sigrid, rett inn i vaksenlivet når ho oppdagar den første kjærleiken.

Utdrag frå første sida

Det kaldt i lufta. Vérmeldingane har varsla komande sprengkulde. Månen heng lavt og det er stille i lufta. Nesten for stille. Ein kan nesten mistenke naturen for ha gitt opp. Snudd ryggen til, omslutta av eigne kjensler. Dirrande i natta står trea der, aleine og nakne. Ei slik natt er sjeldan å sjå. Utan støy, utan lydar. Heilt stille. Fredeleg.

Ein person skjular seg i buskene. Tek seg varsamt framover, kikar seg attende. Vil ikkje bli oppdaga. Ei kvinne kjem gåande langs vegen. Aleine. Ruslar, nesten påteken lett til sinns. Verkar ikkje nervøs i det heile. Ser snarare glad ut. Likegyldig til natta sitt dunkle mørkre. Ho har hendene stukke nochalant nedi kåpelomma, går bortover i ei passeleg fart. Ikkje for fort, ikkje for sakte. Tek seg tid. Kjenner vegen. Veit kva som er rundt, veit kor vegen endar. Det er hennar veg. Hennar område. Årevis med trasking fram og tilbake har gjort at ho kjenner seg trygg her. Ho set sin lit til vegen, stolar på at han førar ho fram.

Ho er ikkje aleine. Merkar nokon i buskene. Mistolkar det for eigen fantasi, men aukar likevel farta litt. For sin eigen tryggleik. Ho ønska seg fram no. Vegen sviktar ho, er mørk og utan spor. Alt rundt er med på det. Dei driv gjøn med ho. Leikar med kjenslene. Spelar eit puss med fantasien hennar. Ho kjenner seg sårbar. Kor er vegen ho kjende seg så trygg på? Ho kjenner ei hand på skuldrane. Eit slag i magen. Det er ikkje vits i å skrike. Ingen kan høyre ho likevel. Det er ingen andre ute denne natta. Alle er heime. Trygge. Uvitande. Naturen er likegyldig. Eit taust vitne utan mæle.


ps. Biletet har eg stole frå verdsveven.

Jeg klarte det, jeg klarte det, jeg klarte det, hurra! (Syngjast høgt i beste Dora the Explorer-versjon).

No kan jula begynne!


Kva er NaNoWriMo?

National Novel Writing Month. 1st-30th november. 30 days and nights of literary abandon. Mange drøymer om å skrive ein roman, og like mange finn aldri tid til å setje seg ned og skrive. NaNoWriMo er 1. -30. november kvart år og tusenvis av menneske i heile verda sit og skriv ein roman på minst 50.000 ord. Du lagar deg ein brukar og skriv for harde livet heile november månad. Når du er over 50.000 ord (det skal tilsvare rundt 175 sider, eg fekk 128 A4-sider), lastar du opp orda dine (slapp av, ordteljaren slettar orda med ein gong - ingen kan lese kva du har skrive, med mindre du legg det ut offentleg). Det er kvantitet, og ikkje kvalitet, som tel. Prosessorientert skriving på sitt beste! Bli med neste år, da vel:)

Parfymen


Patrick Süskind: Parfymen. Historien om en morder, 227 sider

Den tre timer lange bussturen til personalseminar i Loen har gjort at jeg fikk lese ferdig Parfymen. Jeg kjøpte boken for 5 kroner på loppemarked, fordi

a) Det er en bok
b) Det er billig
c) Den er så og si en klassiker (Har du ikke lest Parfymen. Whaaat?)

Nå har jeg lest den.

Året er 1738. Jean-Baptiste Grenouille blir født i morens fiskebod i Paris. Alle hans tidligere søsken har vært dødfødte, men Grenouille er et usedvanlig barn som overlever det meste. Moren hans blir dømt til døden og Grenouille blir forsøkt overlevert til flere ammer. Ingen vil beholde ham, han er for grisk og påstås å være luktfri. Til slutt forbarmer en amme uten luktesans seg over den vesle gutten, og han vokser opp under harde kår. Grenouille utsondrer riktignok ingen lukt, men til gjengjeld har han en luktesans sterkere enn noe annet. Nesen blir hans viktigste redskap og han får seg jobb som parfymemaker. Og så begynner mordene..

Jeg synes ikke romanen var så god som mange skal ha det til. Begynnelsen og slutten var bra, men midtpartiet var dominert av dødpartier. Det kan være fordi undertittelen Jakten på en morder gav meg visse forhåpninger, så jeg forventet nok noe annet. Joda, det er absurditeter og groteske skildringer, men etter alt snakket om denne boka trodde jeg den skulle være, ja, hva kan jeg si, bedre?

Plussider ved boken er miljøet handlingen er lagt til; Datidens Paris, levemåter, kulturhistorien. Süskind tar også i bruk ordspill og personskildringer verdt å merke seg.

En helt grei bok. Ok, litt mer en grei. Men nå er jeg klar for neste.

Titt, titt

Jeg er her altså.

Nå har jeg kommet over 30.000 ord, og satser på å være særs produktiv i dag. Neste uke er proppfull av seminarer og sosiale begivenheter (noe denne uken egentlig også har bestått av), så jeg begynner å føle presset. Jeg har bestemt meg for å vinne NaNoWriMo (for dere som ikke er helt inne på dette; alle som greier 50.000 vinner automatisk) - så jeg sier bare skriv, skriv.

Jeg gleder meg til å lese igjen. L-e-s-e. Gripe tak i boka hver gang jeg har et par minutter til overs, i bilen, på jobb, i reklamepausene på tv. Ikke bare når jeg skal ta fly og tog og ikke har med PC-en. Men jeg tar visst igjen det tapte i søvne: I natt drømte jeg nemlig at jeg leste Don Quijote (!). I våken tilstand har jeg derimot kommet over halvveis i Parfymen, og kan ikke huske sist jeg brukte så lang tid på en bok. Ikke fordi den er dårlig, men fordi jeg prioriterer annerledes. Boka er god. 1. desember skal jeg kaste meg over juleforberedelsene, kakebakst og disse bøkene:









alle bilder tatt fra verdensveven

Med forbehold om endringer. Men nå; skriv, skriv. Heia meg:)

Finfine bloggar



Eg har fått ein kjempekoseleg award av Labben, som skriv den kjekke bokbloggen Migrating Coconuts (og som også er ho eg fekk tipset om NaNoWriMo frå). Tuusen takk!

Dette var ekstra hyggeleg no når eg er inne i ei heller håplaus periode med skrivinga. Dei første 10.000 orda gjekk så radig, men så sa det plutseleg stopp og eg begynte å hate karakterane, historia, plottet, ja eigentleg det meste med heile romanen. Eg kjem meg liksom ikkje vidare, men har bestemt meg for at eg skal fullføre og greie 50.000 ord. Så no skriv eg berre for å nå målet, pinleg klar over at det er dårlegare enn eg trudde var mogleg.

Eg saknar å lese. Eg saknar å skrive om det eg les. Men bokbloggane tek eg meg sjølvsagt tid til å lese. Og det er veldig kjekt å høyre at nokon les, og jamvel, likar bloggen min:)

Her er reglane for awarden

1. Takk den du fekk prisen av.

2. Kopier prismerket til bloggen din.

3. Fortell om 3 forfattarar du reknar blant dine favorittar, og nemn ei yndlingsbok per forfattar.

4. Send prisen vidare til 5 mottakarar som du føler fortener den.

Tuuusen takk, Labben!

Tre av mine yndlingsforfattarar er;

- Jon Fosse (Morgon og kveld, Melancholia 1 og 2)

- Olaug Nilssen (Innestengt i udyr, Få meg på, for faen!)

- Selma Lønning Aarø (Vill ni åka mera?, En rekke avbrutte forsøk)

Eg gir prisen vidare til fem finfine bloggar eg les jamnleg:

Bokdama

Julies bokbabbel

Knirk

Lesehesten fra Sørlandet

Lesestua mi

Ja vel

No ser eg at bloggerane registrerer seg på Bloggurat i hytt og pine, so da gjer eg jammen det same. Flokkdyret i meg seier Hurra! Les meir. les mykje. No.

presentert bloggen min

Heavykatten og gitaren

Ojojoj! Eg har vore så oppslukt av boka mi og reint gløymt at eg skulle starte Bokbloggturné nummer 30 i går. Huff og gru! Boka har eg heller ikkje lese, så da var det berre å finne ein ledig augneblink innimellom 90-årsfeiring av kjærastemormor og innsjå at dagens Bokprogrammet på nrk2 går tapt (som om det ikkje hadde gjort det uansett. Det er Tottenhamkamp, må vite. For ordens skuld: Det er mannen min som ser. Eg hatar fotball. H-a-t-a-r.) Jauda, eg veit at det finst nett-tv. Men det er ikkje det same.

Men altså, tilbake til boka. Det er Roald Kaldestad si Heavykatten og gitaren det er snakk om, ei illustrert barnebok. Visstnok den fjerde i rekkja, og dei to første har nettopp blitt sendt i Barnetimen for dei minste i nrk P1. Takk, google.


Roald kaldestad: Heavykatten og gitaren, 77 sider. Cappelen Damm

Boka fortel om Heavykatten, som har fått ny gitar og er umåteleg stolt. Han bestemmer seg for å delta i kåringa av Byens beste gitarist (der bla 3. premien er ein geitost). Men gitaren blir stjålen og Heavykatten, Discodansemusa og pinnsvinet Phillip må ut og leite. Mistenkt nummer ein er Reven Ruben, som har sluppe ut av fengselet for god åtferd. Grev Pungrev og Pingvinen René ser heller ikkje heilt uskuldige ut, og har medlemmane i gruppa Hybelkaninene, Alaska Daska, Eddie Vedder og Tora Angora, reint mjøl i posen? Den stjålne gitaren er ikkje det einaste mysteriet i boka: Kven er Frøken Söllrew og kvifor har Ringreven Brukthandel ei nummerert liste over alle gitarane Grev Pungrev har bygd? Greier dei å løyse gåtene i tide slik at Heavykatten kan vere med i den store kåringa? Det er duka for fart og spenning.

Heavykatten og gitaren er ei morosam bok, full av referansar til hardrock og heavymusikk. Boka har artige ordspel og snodige vesen, og seiast å vere for 6-åringar og oppover, så denne skal eg misanten prøve ut på femåringen.

I morgon (som plutseleg blei i dag)skal Synne ta over pinnen og fortelje kva ho synest om Heavykatten og venene hans. Sjekk også Cappelen Damm si Facebookside.

God bok!

Feitt

Sukk. Jeg har innsett at romanen min ikke skildrer et kjærlighetsforhold mellom to elskede, innerammet av en avslappet fransk atmosfære. Men. Det er søndag. Jeg har rundet 11000 ord. Jeg har endret tittelen til Feitt. Jeg skriver.

Thomas F`s siste nedtegnelser til almenheten

Jada jada, eg veit eg skulle la bøker vere bøker i november, og konsentrere meg fullt ut om skrivinga. Men eg er da berre eit menneske. For å produsere må ein ha innputt, og kva er vel betre enn litterær føde? Skrivinga går dessutan overraskande bra (bra som i at eg skriv altså. Innhaldet er ei heilt anna sak), og dersom alt går etter planen skal eg runde 11 000 ord innan utgangen av søndag.


Kjell Askildsen: Thomas F`s siste nedtegnelser til almenheten, 92 sider

Eg har høyrt mykje fint om denne boka, og var snar å gripe ho da eg fann ho på Fretex for eit par veker sidan. Askildsen mottok blant anna Kritikerprisen for ho i 1983, og i 2006 kåra Dagbladet ho til beste bok dei siste 25 åra .

Boka inneheld to noveller. Første novella handlar om forholdet mellom ein mann og ein politietterforskar, og tittelnovella tek for seg tek ein gammal mann som ikkje ser ut til å finne seg til rette. Sjølv synest eg det var best å ikkje vite så mykje om denne boka, difor vil eg ikkje avsløre så mykje. Det er ei roleg og fin atmosfære over novellene. Eg fekk kjensla av å vere ei fluge på veggen. Å få ta del i noko stort.

Askildsen har eit kraftfullt språk. Han tek i bruk knappe setningar, for det meste dialogar, for å kaste lys over karakterane. Novellene er gjennomsyra av ironi, og detaljar verkar å ha stor betyding. Kort fortald.

Det er ei vakker og stillferdig bok. Anbefalast!

Orkanger

Johan B. Mjønes: Orkanger, 158 sider

Denne boka fekk eg tilsendt av Aschehoug. Orkanger er Mjønes sin andre roman, og tek utgangspunkt i Orkanger. Han skriv om eit alvorleg tema, mobbing. Terje blir mobba av Børge. Dei går i same klasse gjennom barneskulen, der størsteparten av mobbinga finn utløp. Heile klassa er med på å fryse ut Terje, men Børge er den som startar det heile, leiaren. Resten er tause vitner. Det blir så gale at familia til Terje bestemmer seg for å forlate bygda.

Handlinga flyttar seg mange år fram, og vi møter Terje som vaksen. Han kjem attende til barndomsbygda etter er å ha budd borte mesteparten av livet. Han er utdanna psykolog og skal mekle mellom to partar i ei skilsmisse. Terje skal som fagperson bestemme om ein far er skikka til å ta seg av dottera si. Faren er Børge.

Boka er fortald vekselvis gjennom Børge og Terje. Mobbaren og offeret. Å få høyre begge sider av same sak gir ei sterkt inntrykk. Vi får medkjensle med begge. Børge er ein energisk gut, hormonell og manglar impulskontroll. Terje er forsiktig, kontaktsøkande, på grensa til klengete. Terje kjem frå ei ressurssterk familie, Børge er oppvaksen med ein valdeleg far som gjer livet vanskeleg for mor og son.

Børge som vaksen har skikka seg bra. Han har eit godt forhold til dottera, og elskar å ha henne hos seg. Greier Terje å sjå forbi Børge som barn, å fortrengje barndommen sin og gi ei profesjonell vurdering?

Det er heilt klart ei sterk bok. Temaet er dessverre like aktuelt i dag, men desto viktigare å få fram i lyset . Mjønes skriv godt, han skildrar mobbaren og offeret sine kjensler nært og fortruleg. Det ei trist stemning, og hemnen ligg som ei alvorleg ramme rundt forteljinga. Anbefalast!

Over til noko anna! I dag brakar NaNoWriMo, laust, og eg har framleis ikkje peiling på kva eg skal skrive. Det einaste eg har funne ut, er tittelen: Meir feitt, takk. Bøker lyt vere bøker i ein månad, og eg må konsentrere meg om å skrive. Skrive, skrive...

Vil du leggje meg til som writing buddy, finn du meg som LeseLena:)

Før jeg brenner ned

Den nye skulebibliotekaren vår har bestilt inn masse nye bøker, så mange at eg kjenner eg blir heilt sveitt av tanken på kor travelt eg får det den neste månaden. No er det berre ein ussel dag att av fridommen, så er det skriving og kreativitet heilt fram til advent. Hjelp! Skal det plutselig bli jul før eg kjem ut av skriveskalet mitt? Heldigvis (det høyrest nesten ut som om eg blir tvinga inn i situasjonen) blir arbeidsdagen fri for skriving (og no har eg ut av det blå blitt min eigen fiende), og nokolunde normal. Eg gler meg vanvittig til å kome i gong, men får samstundes småangst av tanken på å skulle prøve å produsere noko i det heile. Jaja, det er ikkje verdas undergang. Kvantitet framfor kvalitet. Det skal eg nok greie!

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned, 303 sider.

Novel, ei av dei nye bøkene skulebibliotekaren har skaffa, er Gaute Heivoll si Før jeg brenner ned. Eit grøss av ein roman. Boka handlar om pyromanen som herja i Finsland utanfor Kristiansand i 1978. Heivoll tek utgangspunkt i denne hendinga, og byggjer opp ei vedvarande spenning rundt dette temaet. Han intervjuar fleire som fekk kjenne flammane på nært hald, og det som er ekstra spesielt, er at Heivoll sjølv er ein del av denne historia. Sommaren 1978 var Heivoll nyfødd og budde saman med mor og far sin i den lille bygda Finsland.

Lesaren får avslørt pyromanen tidleg i boka, men det øydelegg ikkje spenninga av den grunn. Dei andre bebuarane lever i frykt og byter på å sitje vakt om natta, uvitande om at pyromanen er ein av dei. Heivoll er eg-personen i boka, noko som forsterkar nærleiken til historia. I tillegg til at dette er ei sann historie, sjølvsagt. Han skriv ikkje berre om flammane i 1978, men flettar inn bitar av andre historier. Han fortel om enkelthendingar frå barndommen, om då han og faren var på jakt, sorga farmora kjende då farfaren gjekk bort, kor meiningslaust alt kjendest då hans eigen far gjekk bort, frustrasjonen over å ikkje vite kva han ville bli, frustrasjonen over å vite kva han ville bli. Han fortel om den vesle guten som var så glad i faren sin. Den voksne sonen som måtte sjå sin eigen far døy, litt meir for kvar dag som gjekk. Til det berre var han sjølv og mora som stod attende. Han fortel også historia til dei andre bebuarane. Fine kjensler. Det vekker redsle og gir tiltru.

Heivoll fortel mange historier, også om korleis denne blei til. Han tek i bruk eit stemningsskapande språk, og har ei framifrå forteljarstemme. Eg kjenner at eg får den same driven i meg til å "må berre lese litt meir" som Knausgård lokkar fram. Det er noko med å invitere lesaren inn i si eiga verd, å dele personlege minner. Skumle, vakre og triste minner, men også minner som er uforståelege både for lesar og forfattar.

Eg gjentek: Før jeg brenner ned er verkeleg grøssande god. Rett og slett! Eg tør å påstå at denne boka er for alle. Anbefalast varmt. Brennheitt.

ps. I dag er det forsyne meg eit heilt år sidan eg begynte å bokblogge.
pps. Hurra for meg!

Splatt!

Jan Chr. Næss: Teodor Sterk. En trist og blodig fortelling, 185 sider. Cappelen Damm


Bokbloggturné nr. 29 er i gang! I går blogget Gina og i morgen blogger Labben. Teodor Sterk har turneens fulle oppmerksomhet, en liten gutt som mister faren sin på tiårsdagen. Stakkars liten, tenker du nok. Heldigvis har han helt sikkert et solid nettverk rundt seg til å passe på ham. Men neida, Teodor har slett ingen til å passe på seg. Bortsett fra forferdelige Sivert Jensen, Skrittpartiets representant i kommunestyrets utvalg for barne- og ungdomssaker, som tar på seg ansvaret å huse Teodor. En skjebne verre enn døden!

Det er mange utpregete skikkelser i boka: Familien Jensen består av den superautoritære faren, to bortskjemte tvillinggutter, jevngamle med Teodor (som de forresten juler opp hver bidige dag) og moren, en spinkel kvinne som ikke gjør annet enn å stelle for familien sin. Sivert har sydd fast en skritteller i låret hennes, og festet hengelås på kjøleskapet, sånn at han kan følge med på alt hun foretar seg, og sørge for at hun ikke spiser utenom måltidene. Er hun ulydig, må hun ned i slangekjelleren.

"Putter han deg i slangekjelleren?" gispet Teodor. "Bare fordi du står opp om natten?" Frøydis Jensen smilte. "Nei, selvfølgelig putter han meg ikke i slangekjelleren bare fordi jeg er oppe og går litt om natten. Det ville da være litt i strengeste laget. Neida, han nøyer seg med å la meg sitte naken i regnet en time eller to."

Teodor Sterk sies å være en splatterkomedie for barn mellom elleve og 15 år, og her er blod og gørr så det holder. Den ene etter den andre blir drept på makabre og bestialske måter. Jeg synes det er ganske morsomt (og heslig), men kan ikke la være å spørre meg selv: Er dette virkelig for barn? De ironiske undertonene gir fortellingen preg av å være ment for voksne, men samtidig er språket tydelig rettet mot barn. De fleste av drapene skjer ved uhell, men likevel er det det en besynderlig moral i denne fortellingen. Men de tåler det vel, og har vel attpåtil sett verre, disse småbarna våre.

Her kan du se trailer av filmen.

Nostalgi



Eg er litt treig av meg. Kanskje ikkje ei overrasking for dei som kjenner meg. Eg har vore innom Fretex mange gonger. På jakt etter gamle skattar, kommodar, skap. Ein skjenk eg kan pusse opp. Ei hylle eg kan måle. Alle hyllene fulle av bokskattar la eg ikkje merke til. Før Fretex tok med litt av butikken og stilte seg opp midt i kjøpesenteret i byen. Då fekk eg opp augene.

Dei hadde veldig mange bøker eg hugsa frå barndommen min. Bøker frå Tuppen og Lillemor-klubben, Starletklubben og ymse anna (Søren at eg gav vekk alle ein gong i tida). Eg hadde mest lyst å hamstre med alt eg såg, men måtte nøye meg med mimring. Litt synest eg å måtte få unne meg, så desse fekk bli med heim:

Henning Mankell: Danselærerens tilbakekomst (no skal eg kaste meg på krimbølgja)

Frode Grytten: Bikubesong

Kjell Askildsen: Thomas Fs siste nedtegnelser til almenheten

Jung Chang: Ville svaner: Tre døtre av Kina (eg er usikker på om det faktisk var denne, hugsar ikkje tittelen)

Lucy Maud Montgomery: Anne fra Bjørkely (alle tre bøkene, dei ser heilt ubrukte ut. Kor eg gler meg til dottera mi kan lese desse.)

Jan Kjærstad: Jakten på de skjulte vaffelhjertene

Annette Langen: Felix blant verdens barn (dette er utan tvil den nye yndlingsboka til femåringen min. Ho kom inn i 4-tida om natta, rigga seg opp i senga vår og begynte å lese. Neste morgon var ho attende. Mamma, sjå, brev! Bilde! Ååå! Les for meg! Det er alltid kjekt når bøkene fell i smak. Kanskje ikkje midt på natta, men..)

Ein vakker dag

Anna Gavalda: Ein vakker dag, 161 sider. Samlaget

Eg er av dei som trykte Gavalda til brystet etter storslagne Saman er ein mindre aleine, og blei heller ikkje skuffa etter Eg elska ho. Det same kan eg ikkje seie om Lykka er ein sjeldan fugl, ein tjukk og keisam murstein. Det var derfor gledeleg å oppdage at Gavalda-en eg fall for er tilbake i Ein vakker dag .

Ein vakker dag er ei passe tynn bok om eit søskenpar som stikk av frå eit bryllaup, og køyrer av garde for å besøke bror sin. Boka består for det meste av dialogar mellom søskena, som har eit nært og godt forhold til kvarandre. Så godt at det nesten øydelegg for menneska rundt dei - som ikkje ser ut til å nå dei på same, nære måten. Det er ein slags køyretur (eg føler at road trip er meir dekkjande, men skal det vere norsk så må det bli norsk) der dei oppdagar nye sider hos kvarandre. Ein litt sånn finne seg sjæl-moral.

Gavalda held seg til stilen ho kan best; den litt nochalante haldninga som kjem til syne i karakterane ho byggjer boka rundt. Språk er noko ho kan, og det visast i knappe setningar, rikhaldige av kraft og meining. Eg får assosiasjonar om vakre franske kvinner, spinkle og avslappa. Dei treng ikkje meir enn litt lippgloss for å sjå bra ut, og kan lakkere neglar og byte klede i ein bil i fart. Det er nesten så eg får lyst å bli ein anorektisk kjederøykar med ei gi faen-haldning, for å prøve å nærme meg deira verd. (Eg er klar over at anorektisk og gi faen ikkje høyrer heilt saman, men likevel..)

Det er fort gjort å lese boka, men lesaropplevinga blir ikkje truga av den grunn. No kan eg leggje bort Gavaldavegringa, og glede meg til neste franske tilførsle.

Han tok hintet!

Eg har fått meg Kindle. Hurra! No ber det heimover for å trykke, utforske, laste ned, lese. Men først litt selskapeleg samver med obligatorisk kake.

Eg har no runda 30 og tek det med overraskande ro. Eg er visst vaksen.



Vanlegvis er eg ikkje så galen etter duppedittar, men denne greidde eg ikkje å motstå. Kor eg gler meg til å spankulere rundt med denne fine, raude veska. Ta fram på bussen, toget, eit og anna ledig sekund eg har til lesing. No ser eg at eg tydelegvis må ut og reise meir. Kor tid tok eg buss og tog sist, liksom?

Bileta er tatt frå amazon.com

Primtallenes ensomhet

Paolo Giordano: Primtallenes ensomhet, 286 sider. Bazar


Eg var andrekvinne ut til å lese boka vi valde ut til å bli neste månads lesesirkel-snakkis. Ei fornøyeleg bok frå ein ung italiensk debutant. Boka ropte visstnok så høgt då ho eine i lesesirkelen var på vindaugshandling, at ho såg seg nøydd til å kjøpe ho. Og det er eg glad for, for det er ei god bok.

Noen mennesker er som primtall: De er delelige bare med én og seg selv.

Primtallenes ensomhet tek for seg jamngamle Alice og Mattia. Alice er halt etter ei skiulukke som born, og Mattia har ei psykisk utviklingshemma tvillingsøster som forsvinn sporlaust medan Mattia har ansvaret for ho. Alice og Mattia føler seg annleis enn alle andre og kjenner att denne kjensla hos kvarandre.

Vi får følgje små utdrag av Alice og Mattia frå dei er born og fram til dei er vaksne. Vala dei tek, sjansane dei forkastar og korleis desse småbitane påverkar liva deira. Saman og kvar for seg. Mattia si matematiske interesse snirklar seg inni heilskapen og slepp frå seg små dryss som skildrar hovudpersonane sin distanse, til kvarandre og til omverda. Det verkar logisk, sjølv for ein mattehatar som meg.

Boka er svært velskrive og forfattaren tek i bruk eit språk fullt av poesi og bilete. Det er rett og slett nydeleg. Anbefalast!

Fjortis!

Nesten som før, 149 sider.


Det er siste dagen for Cappelen Damms Bokbloggturné nr.26. I går blogget Lady Netta om boken, og i dag pakker jeg sammen og avslutter hele turneen. Nesten som før er elleve historier om å være omtrent 14. Bidragsyterne er

Ingeborg Arvola
Taran L. Bjørnstad
Linde Hagerup
Sverre Henmo
Tania Kjeldset
Selma Lønning Aarø
Annette Munch
Charlotte Glaser Munch
Lars Mæhle
Ingelin Røssland og
Kjersti Scheen

Når jeg skal lese en ungdomsbok forsøker jeg alltid å omstille meg til en ungdom; tenke som en ungdom, føle som en ungdom. Det er ikke alltid like lett (jeg er tross alt tre dager fra å runde 30. Hjelp!), men jeg prøver å svare på følgende: Hva hadde jeg synes om denne boka som fjortis? Og jeg er rimelig sikker på at jeg hadde likt den.

Nesten som før er lettlest (Liker!), kort (Liker!) og setter fokus på forskjellige tema som opptar tenåringer i denne aldersgruppen (Liker!). Ifølge Cappelen Damms nettsider skal denne boken handle om pubertet og endringene som skjer under puberteten, men forfatterne skulle likevel ikke skrive om puberteten. Litt av en utfordring! Men jeg synes egentlig de greier det fint. Det som overrasker meg, er at nesten alle historiene handler om jenter. Av elleve korthistorier er det bare to som tar for seg guttene (Liker ikke!). Det er ikke alle som synes det er like interessant å høre om den første menstruasjonen eller BH-en. Dessuten har også vi jentene lyst til å høre mer om hvordan guttene opplever denne hormonelle perioden.

Noen av historiene er selvsagt bedre enn de andre, men ingen av de utpeker seg som spesielt gode språkmessig. Ingelin Røsslands historie hadde en klisjéaktig vending (Liker ikke!) mens Linde Hagerup inviterer leseren inn til koselige historier om farmor (Inger Hagerup. Liker!) Dog er de med på å forsterke inntrykket av at det virkelig er fjortishistorier vi har med å gjøre her.

Ellers får vi høre om den første forelskelsen, onani, bilulykke, venner som vokser fra hverandre, deiting (her skal det fornorskes. Liker!), hemmeligheter, bestevenninner, naboer osv osv. Det handler om fenomenet tenåring. Å være i grenselandet mellom barn og voksen. Selveste marerittet: Den grusomme (men likevel herlige) puberteten. I`m Not A Girl, Not Yet A Woman. Lalalaaaaa..

Er ikke omslaget stilig, vel? Det er nesten som før. Da du var fjortis!

Potensgiverne

Karin Brunk Holmqvist: Potensgiverne, 239 sider. Silke.

Potensgiverne handlar om Tilda og Elida, to ugifte søstre på 72 og 79 år, som framleis bur i barndomsheimen sin. Ein dag blir nabohuset selt, og forretningsmannen Alvar kjem som eit friskt pust inn i liva deira. Dagane blir med eitt litt meir spanande og søstrene unnar seg luksus dei elles ikkje ville ha drøymt om; noko sterkt til kaffien, ein ny søndagskjole. Dei begynner til og med å leike med tanken om å skaffe seg innandørs vannklosett. Søstrene har sin eigen ide om korleis dei skal greie å skaffe pengar til dette: Dei sel potensmiddel på postordre.

Språket i boka er heilt greitt, men ikkje det heilt store. Eg føler ikkje at boka tek av, og før noko særleg eigentleg har skjedd så har sistesida blitt bladd om. Det blir gjort forsøk på å skildre eit nært forhold mellom søstrene, men eg synest ikkje boka gir uttrykk for anna enn eit rutinemessig og lunkent venskap. Eg kjem liksom aldri i djupna på søstrene, og blei meir fengja av bihistoria om bror deira. Eg saknar ei meir kjenslemessig skildring. Meir lidenskap. Forteljinga ligg liksom og flyt på overflata utan å feste tak.

Eg synest ikkje denne boka var så morosam som mange skal ha det til. Det var heilt grei underhaldning. Verken meir eller mindre.

NaNoWriMo

Det måtte guglast, då eg såg at namnesøstera mi hadde meldt seg på NaNoWriMo og etterlyste andre som skulle gjere det same. NaNoWriMo? Dette har eg då aldri høyrt om før! Taste, søkje, gugle... Eg fann, eg las, eg blei fengja. No har eg også meldt meg på.

Bli med du også, då vel. Les meir om NaNoWriMo her.

1. nov - 30. nov er eg med andre ord svært oppteken. Ååå, kor eg grugler meg!

Bilete tatt frå verdsveven

Er det fleire som skal vere med på dette? Rop det ut!

Kjærlighetens historie

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie, 315 sider. Cappelen


Jeg begynner dette innlegget slik jeg vanligvis avslutter, for denne beskjeden er høyst nødvendig: Har du ikke lest Kjærlighetens historie, så skaff deg boken snarest. Den er rett og slett fantastisk!

Boken åpnes av Leo Gursky, en polsk gammel mann bosatt i New York. Han er ensom og sliter med å finne mening i tilværelsen. For seksti år siden levde han et lykkelig liv i hjemlandet, men alt endret seg da kjæresten hans flyktet til Amerika og boken han skrev forsvant. Leo vet ikke at boken hans overlevde, og at det rundt om i New York befinner seg forskjellige personer som forsøker å nøste opp mysteriet med denne boken.

MITT NAVN ER ALMA SINGER.
Da jeg ble født, oppkalte mor meg etter hver eneste pike i en bok far ga henne, Kjærlighetens historie.


Kjærlighetens historie har et usedvanlig sammensatt persongalleri, men Krauss greier å samle alle trådene så ingen spørsmål forblir ubesvart ved romanens slutt. Om ikke annet, åpner boken for spørsmål vedrørende min egen eksistens og jeg sitter igjen, melankolsk, vel vitende at jeg aldri kan bli opplyst nok til å sette ord på hva jeg nettopp har opplevd.

Nesten alt man vet om Zvi Litvinoff finnes i innledningen hans kone skrev i den utgaven av Kjærlighetens historie som kom noen få år etter hans død.


Jeg vet ikke helt hva jeg kan trekke frem ved Kjærlighetens historie uten å røpe for mye. Det er en nydelig fortelling om tapt kjærlighet, lengsel og skjebne. Mennesker som lever i svundne tider. Ensomme mennesker som ønsker å legge igjen spor etter seg som bevis på sin eksistens. Mennesker som plukker opp disse restene. Hva restene leder til. Krauss hopper frem og tilbake i tid. Hovedpersonene oppdager nye spor. Leserne oppdager nye ledetråder. Det er flere historier inni historien. Alt flettes inn i en sameksistens, i fortid og nåtid.

Husker dere denne fantastiske perlen av den bok? Det kom meg for øre ikke lenge etter at hans kone også var forfatter, men det er ikke før nå at jeg har lest en av hennes romaner. For et par! Tenk å være så talentfulle, å skrive så vidunderlig litteratur hver for seg og attpåtil finne kjærligheten i hverandre. Nå er jeg misunnelig altså (mannen min ser ikke poenget med bøker). Men mest imponert. Og glad for at jeg kan grafse til meg smulene.

Nicole Krauss er altså gift med Jonathan Safran Foer, og minst like talentfull. Jeg synes Kjærlighetens historie er like fantastisk, nydelig, øm, sårbar, genial, trist, lidenskapelig og morsom som Ekstremt høyt & utrolig nært. Kanskje til og med bedre. Men det sier jeg sikkert bare fordi det er en stund siden jeg leste boka og dermed har fått den på avstand. Jeg konkluderer derfor med at begge bøkene er like gode. Men på hver sin måte.

Nå er det ikke sånn at jeg sammenligne disse bare fordi de er gift. De er jo to forskjellige personer. Men de er veldig like i stilen. Begge skriver selvsagt ubeskrivelig godt, og vi får oppleve situasjonene både fra barns, voksnes og eldres synsvinkel. Begge har denne lekne typografien, de serverer mange faktaopplysninger og tilfører ekstra visuelle og sanselige inntrykk.

Her er det nydelige paret. Mon tro om de er like gode sammen som hver for seg? Bilde tatt fra verdensveven.


I alle fall. Fantastisk, fantastisk litteratur. Anbefales sterkt. Sterkt.

Bokhylla mi

Kasiopeiia oppmodar lesarane til å vise bokhyllene sine, så her kjem ei av mine. Eg har fleire rundt om i huset; ein Billy på kontoret (han er metta med fagbøker, tidsskrift og slikt), ungane har kvar sin Expedit med barnebøker, og så har eg sjølvsagt fylt opp arbeidsplassen min med obligatorisk lektyre. Men det er Billyane på stua eg reknar som sjølve bokhylla. Der eg danderer og flyttar rundt på alt etter humøret. Hovudmøbelet. Desse hyllene var det første som blei plassert i stua, og alt anna blei møblert til å passe dei. Eg har ikkje vore så flink til å kategorisere bøkene enno, alt til si tid, men eg synest det er veldig fint når bøker er plassert saman fargemessig. Eg må berre få litt fleire fargerike bøker først, så skal det bli bra, tenkjer eg.



Det trente auge legg kanskje merke til linsepus her? No lyg eg litt, for eg plasserte han eigentleg i stolen med tanke på å fortelje at eg og han ofte kjeklar om godstolen. Det høvde så godt, men pus var ikkje i humør og forsøkte å hoppe rett ut av biletet. Til vanleg slost vi om stolen, og endar oftast med eit kompromiss der pus får liggje i fanget mitt medan eg les. Når eg blar om sida, tek pus det som ei utfordring til leik og går til åtak på både hand og bok. Eg har ein del sår, men elles er det rett koseleg.

Spesielt interesserte kan også sjå Julie si bokhylle her. Nysgjerrig som eg er, vil eg gjerne drage oppmodinga enda lenger og be om å få sjå lesekroken til folk. Her har dykk min (her skulle eg skrive at eg må sete når pus jagar meg ut av godstolen, men trur de ikkje at han spankulerte freidig rett oppi sofaen når eg skulle ta biletet.)



Kom igjen, folkens! Få sjå!

Glassklokken

Sylvia Plath: Glassklokken, 202 sider. Gyldendals små grå

Nittenårige Esther Greenwood kjem til New York saman med elleve andre jenter. Dei har alle vunne ein månads opphald i New York etter å ha skrive ymse tekstar til eit moteblad. Tilsynelatande har Esther alt ei ungjente ønsker seg, men det er likevel ikkje nok. Sjølv om Esther er smart, kan ho ingenting om klede, matlaging og sminke. Ho vil berre skrive, og når ho ikkje kjem inn på skrivekurset ho ønskte, byrjar nedturen. Ho føler seg innesperra i ei glasklokke, og lufta blir gradvis dårlegare.

Det virket dumt å vaske seg én dag når jeg bare kom til å måtte vaske meg om igjen neste dag. Bare tanken på det gjorde meg trett.

Esther sluttar å ete, søve og greier heller ikkje å skrive. Ting gir ikkje lenger noko meining for ho og ho får mentalt samanbrot.

Jeg visste jeg ikke kunne sende et slikt brev, så jeg rev det i småbiter og la dem i håndvesken min, ved siden av alt-mulig-etuiet, i tilgelle psykiateren skulle be om å få se dem. Men naturligvis ba ikke doktor Gordon om å få se dem, ettersom jeg ikke hadde nevnt dem, og jeg begynte å føle meg fornøyd med hvor lur jeg var, og at jeg kunne kontrollere det bildet han dannet seg av meg ved å skjule noe og avsløre noe annet, mens han hele tiden trodde han var så skarp

Det seier seg sjølv at Glassklokken ikkje er ei lystig bok, men ho har sine lyspunkt. Eg trudde til dømes at slutten skulle vere annleis. Det er ei tragisk forteljing, men eg kan ikkje la vere å bli fascinert over korleis menneska på brestepunktet tenkjer og ser verda rundt seg. Til dømes forsøker Esther å sjå kor lenge ho kan gå utan å vaske håret sitt (ikkje at dette er heilt utenkjeleg altså). Og kva er vitsen med å ta ei lang utdanning når ein skal døy eingong likevel? Det er mange interessante tankar, klart det, utfordringa ligg heller i å greie la vere å gruble på alt dette. Då kan livet fort bli meiningslaust.

Jeg tenkte at det skjønneste i verden måtte være skygge, skyggens utallige, flakkende former og blindgater. Det var skygge i skrivebordsskuffer og skap og kofferter, og skygge under hus og trær og steiner, og skygge bak folks øyne og smil, og skygge, milevis av skygge, på jordens nattside.


Plath har eit vakkert og skildrande språk, til tider poetisk. Tittelen Glassklokken avspeglar det symbolske og sørgmodige temaet i romanen. Det blir trekt parallellar mellom romanen og Plaths eige liv, og boka kan difor seiast å vere ein semi-biografisk roman. Glassklokken blei utgitt under pseudonymet Victoria Lucas berre månader etter Plath til slutt lukkast med eitt av sine mange sjølvmordsforsøk. Sistnemnde har gjort sitt til at forfattaren har fått ikonisk status i enkelte miljø. Plath skreiv mest lyrikk og har i tillegg gitt ut barnebøker.