RSS

Ei bok, fleire bøker

I dag fann nok ein kjekk bokpakke vegen til bokhylla mi. Eg sa jo at eg var medlem av fem (framleis seks, sidan utmeldinga ikkje har blitt bekrefta enno) bokklubbar.



Bokhylle, fyll deg! Korfor?



I skrivande stund er eg medlem av intet mindre enn fem (seks) bokklubbar. Seks fordi eg melde meg ut av ein i går (det har nemleg gått eitt år). Tiltalt og felt. Ja, eg tilstår. Eg har ein stygg (stygg og stygg, eg synest eigentleg det er nokså fint. Flott faktisk!) uvane (her kunne eg ha gått same vegen angåande uvane og vane) med å la meg friste av velkomsttilbod.

Nei, eg byrjar på nytt. Eg har ein flott vane med å la meg friste av velkomsttilbod. Du har sikkert lest det: "Meld deg inn i bokklubben vår og få tre bøker gratis!" Eller noko i den dur. Dette er som opium for meg. Og heilt sikkert mange andre. Eg går rett i fella.Kvar gong.

Så kjem spørsmålet: Kvifor er denne vanen så flott når det er så mange som ikkje vil la seg verve (eg har nemleg prøvd å overtale vener til å la seg verve. Dei fleste nektar, også mor mi, men ho blei tvinga. Hihi! Eg fekk jo fem bøker i vervepremie!)? Jau, fordi eg er ein avbestillings-gestapo. Så der altså ikkje snakk om noka felle i mitt tilfelle. Snarare tvert imot. Eg gløymer aldri å avbestille noko som helst. Det har hendt at ei og anna bok har funne vegen til postkassa mi, men det er fordi dei har gløymt å sende meg medlemsblad den månaden. Da ringjer eg sint til medlemsservice. Det er sjølvsagt ikkje snakk om å behalde boka, for når slike feil skjer er det alltid ei eg ikkje har interesse av å lese. Typisk!

Og så til overskrifta: Korfor? Kvifor har eg skrive korfor i tittelen på innlegget når eg i sjølve innlegget skriv kvifor? Det er fordi eg har ei venninne (ja, det er deg, Lisa) som blir særdeles forarga når folk skriv korfor i staden for kvifor. Ho anbefala meg å ikkje lese Saman blir ein mindre aleine berre på grunn av at omsetjaren har brukt korfor. Om eg las boka likevel? Sjølvsagt! Eg likte ho også. Svært mykje. Eg trur jammen eg skal leggje om til korfor. Berre for å irritere. Hahahaaa!

No ser eg at eg har bevege meg langt utpå viddene. Kva har korfor med resten av innlegget å gjere? Eg veit ikkje. Til mitt forsvar kan eg påstå at alt er linka saman på eit eller anna vis. Dermed er eg i min fulle rett til å skrive det. Eit anna argument er at eg er eigar og brukar av denne bloggen og skriv om det eg vil. Som i denne omgang går ut på å blande medlemsskap og korfor. Eg altså!

Lesarglede

I dag fekk eg denne kjekke bokpakken i posten:



Fakta om Finland og vatn og bilvrak og regnklede



Eg held for tida på med (blant anna) Erlend Loe sin roman Fakta om Finland. Boka ligg på arbeidspulten min på jobb, og der har ho lege lenge. Det er merkeleg, for eg plar ikkje å bruke så lang tid på Loe sine romanar. Ikkje på grunn av at dei er relativt enkle å sluke (her må eg påpeike at enkelt ikkje skal vere negativt meint), men og fordi at eg synest dei er fantastisk morosame. Eg ler meg ihel av både Doppler, Muleum og Volvo Lastvagnar, men har altså store problem med å bli skikkeleg engasjert av Fakta om Finland.

Mi veninne sa ein gong (etter at eg anbefala ho Loe) at "Jeg og Loe er go`venner", og eg kunne ikkje ha sagt det betre sjølv. Problemet er berre det at denne gongen er Loe meir som ein innpåsliten venn som aldri held munn. Han masar side opp og side ned, og er særdeles gnien med punktum. Eg får faktisk pusteproblem når eg les boka. Da eg gjekk på barneskulen, og vi hadde lange setningar utan punktum, brukte norsklæraren vår å stille seg midt på golvet og lese høgt ifrå den punktumfattige forteljinga. Det mangla ikkje på innleving da han overdramatiserte og feika stadige kvelningsforsøk. Desse skuespilla gjorde tydelege inntrykk på meg, og sikkert fleire i klassa, for vi blei særs gode på å setje punktum. Kanskje litt for gode. Når eg tenkjer meg om, skulle eg nok hatt ein liknande lærdom i bruk av komma. Eg skjønar at eg med desse skriveria driv lærarrolla mi fullstendig til skamme her. Difor er det nok best å påpeike at eg kan kommareglane altså, men er litt for glad i å setje komma der eg synst det trengst.

Tilbake til Finland. Boka tek for seg ein mann, med vannskrekk vel å merke, som har fått i oppdrag å skrive ei reisebrosjyre om Finland. Denne mannen veit ikkje mykje om Finland, og lyg om å ha vore der kvar sommar fordi mormora er finsk (også løgn). Romanen har ein jeg-forteller (ho er jo bokmål. Rett skal vere rett), og denne jeg-fortelleren er i beste Loe-stil dårleg tilpassa samfunnet. Eller samfunnet passar dårleg inn hjå han. Jeg-fortelleren tenkjer ein god del, og desse tankane kretsar mykje ikring ei angst for blant anna vatn, som igjen er resultat av endring og endring fører til utryggleik, og det er sjølvsagt alt anna enn positivt. (I denne siste setninga her dreg eg ein Loe, om de skjønar). Jeg-fortelleren har mange tanker. Heile tida. Ein straum av tanker. Nettopp. "Stream of consciousness". Eg er vanlegvis fan nummer ein av "stream of consciousness", men i denne omgang blir det litt for mykje, sjølv for meg.

Utdrag frå boka: I dette tilfellet er det fortellingen om Finland jeg lager, og det gjelder å ikke legge for mye vekt på at det er så mye vann der, vi er mange som kjenner ubehaget ved vannet, for det kan ikke stoppes, det forandrer uten selv å forandres, som tiden, vannet og tiden, til helvte med dem, forresten, men de må nevnes, i hvert fall vannet, tiden må ikke nevnes spesielt når det gjelder Finland, men vannet må nevnes, ellers blir det påfallende, og nå er det nevnt, en passant, jeg lot som ingenting og nevnte det, så er det nevnt, og om en stund er det kanskje glemt.

Men veit de? Eg har berre kome til side 73. Provosert? Makan til frekkhet! Setje seg ned her og skrive om ei bok eg ikkje eingong har kome halvvegs i. Eg har heller ikkje litteraturvitskapleg utdanning (kan kun skilte med mellomfag i nordisk litteratur). Stadig provosert? Da kan eg kanskje inngå eit kompromiss. Eg skal lese resten av boka og sjå om eg har endra meining. Denne skrivinga gjorde meg nemleg litt leselysten. Har eg sagt at eg ønskjer meg Stille dager i Mixing Part til jul?


Min gode venn Erlend Loe tøffar seg. Bilete tatt frå http://www.listal.com/book/fakta-om-finland-erlend-loe og http://www.abcnyheter.no/node/96169

Sidan det forrige innlegget var på bokmål (og malen generelt), er det berre rett og rimeleg at neste innlegg er på nynorsk. Eg merkar at eg framleis kvir meg for å skrive på nynorsk, fordi eg var så dum (Ja, tenk!) at eg gjekk over til bokmål etter ungdomsskulen. Men nynorsken innhentar meg stadig, trykkjer den vakre språkdrakta nedover meg og tvingar fram skuldkjensle over å ha latt moderspråket gå i gløymeboka. Det var da voldsamt!

(Pause medan eg kikar i Bokmåls- og nynorskordboka for å sjå om det er noko som heiter voldsamt på nynorsk. Nei. Eg prøver voldsomt. Framleis ingen hell. Kva pokker! Ok, eg må omformulere. Skjønar de no kvifor eg kvir meg for å skrive nynorsk? Eg har da anna å drive med enn å bla i ordbøker heile dagen. Hrrmf! Medan eg framleis har de her. Eller dykk. Eg har ikkje heilt greie på kva tid eg skal skrive de og dykk. Eg kallar meg norsklærar, seier du? Ja, nemleg! Takk og pris for at nesten alle ungdommane skriv bokmål, svarar eg da.)

Det var da svært! Ja, det får halde. Skal eg byrje på det som eigentleg var tema i innlegget her, kanskje? Nemleg kø. Saka er den at eg har så mange bøker i kø for tida. Det er så mykje eg vil lese at blir reint stressa. Poenget med å lese er vel hovudsakleg å synke inn i litteraturen og nyte både ord og handling, men eg blir altså så stressa av alle bøkene som står i kø og masar på meg at eg i staden for å lese i eit behageleg tempo kor eg kan suge til meg alt av språklege verkemiddel, hastar meg gjennom teksten og heilt sikkert går glipp av fleire gode augneblinkar av litterær art. Skam meg! Men kva skal eg gjere da? Slutte å lese? Ikkje ønskje meg bøker i gåve lenger? Melde meg ut av ein eller fleire av bokklubbane eg har abonnement i? Nei, nei, nei! Bøker må eg ha. Dei gjer seg godt både i bokhylla og i sekken.

Eg må nok halde meg unna biblioteket ei stund. Kanskje til og med bokhandelen. Hmm, sistnevnte blir nok litt vanskeleg, i og med at det snart er jul og alt. Nei, eg fortener å få vandre i bokhandelen. Og kanskje litt i nettbutikken. Elles blir det ei fattig jul for min del. I alle fall for julekjensla mi. Det siste halvåret har lektyra mi hopa seg kraftig opp. Noko må gjerast skal eg kome meg a`jour. Men kva? Jau, det er vel berre å setje på kaffien og finne fram boka. Les! Les mykje! Les meir! Men ei bok i gongen, takk.

Bøker i kø:

1. Alberte-trilogien av Cora Sandel
2. Den glemte hagen av Kate Morton
3. Oda av Ketil Bjørnstad
4. Elven, Til musikken og Damen i dalen av Ketil Bjørnstad
5. Stille dager i Mixing Part av Erlend Loe (ja takk til å få i julegåve)
6. Glassklokken av Sylvia Plath
7. Don Quijote av Miguel de Cervantes (ja, eg tenkjer å prøve igjen)
8. Arbeid pågår av Marit Eikemo
9. Humlehonning, Hakkepølsa av Torgny Lindgren
10. Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson
11. Eg elska ho, Lykka er ein sjeldan fugl av Anna Gavalda
12. La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson
13. Epp av Axel Jensen

Dette er dei bøkene eg har i kø i bokhylla og hjå biblioteket (eventuelt gjerne i julegåve), men sjå ikkje vekk ifrå at eg tek ein bokleg avstikkar i ny og ne. Dermed er litteraturåret 2010 i boks for min del:)